Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Oppgitt

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Oppgitt

juni 23 2009 - 23:19
Jeg er en jente på 22 år, og egentlig burde vel 20 årene være en kjempefin tid hvor man bare koser seg og møter nye mennesker. Iallefall er det sånn for alle rundt meg. De fester, reiser, møter kjærester og får nye venner hele tiden. Jeg sitter i et lite rom med glassvegger på alle sider, prøver å skrike ut, jeg vil bli sett, hørt, forstått. Men det er ingen som verken ser, hører eller forstår meg. Da velger jeg heller å lukke meg inne. Har aldri opplevd at noen virkelig har brydd seg om hvordan jeg har det. Derfor har jeg bare gitt opp. Mine vennskap er falske, de er ikke ekte. Har aldri hatt mange venner, jeg har kun hatt 2 gode venner i løpet av livet mitt. Resten har bare vært ... uekte.

Jeg er en ekte person, jeg har utrolig mye følelser og tanker inne i meg. Jeg er omsorgsfull og snill, men jeg er så negativ. Har vokst opp med en ekstremt negativ familie, hvor alt skal tas med en stor dose pessimisme istedet for optimisme. Og min bror har vært viktigere, siden han har VIKTIGERE problemer enn meg. Hvis jeg prøver å forklare dette til mine foreldre, blir de forbannet. De nekter rett og slett å ta imot kritikk. De har gjort en bra jobb med meg, jeg skal IKKE klage. Jeg har INGENTING å klage for. Jeg vet jo at broren min har større behov enn meg. Nei... Føler jeg meg egoistisk? Får jeg dårlig samvittighet? Vil jeg bare grave meg ned å dø? Det kan man trygt si. Samtidig så ber de meg om å fortelle dem hva som plager meg, hvorfor jeg er så deppa. Det har jeg jo prøvd.....

Jeg har prøvd å gå til legen min, snakke om mine problemer. Men jeg fikk bare et ark med oversikt over alle psykologer i området, for jeg måtte jo ringe selv. Sette meg på venteliste sånn at jeg fikk en time om et år ca..

Det endte med at jeg fikk en kjæreste, som jeg egentlig ikke hadde noe til felles med. Han behandlet meg bra. Men stilte han opp for meg psykisk? Kan vel ikke si det.. Han er ikke typen til å snakke om følelser og problemer. Jeg måtte jo gjøre det slutt. Og ja, om det bare hadde vært for meg å snu meg til venninnene mine for å få støtte etter bruddet sånn som i filmene, så hadde jo alt vært helt greit.

Det gikk fra vondt, til verre. Nå klarer jeg ikke å kutte kontakten med ekskjæresten min fordi han er den eneste som har sett meg for den jeg er, og som jeg kan være meg selv rundt. Det er bare det at han er fullstendig inkompetent når det kommer til følelser som sagt. Vi bare krangler. Enda mer negativt... Har jeg noe bedre å finne på? Nei.

Trenger en å være meg selv rundt, som er der for meg når alt er som verst. Og ikke minst en jeg kan være der for. En som trenger meg. Alle rundt meg har det, hvorfor får ikke jeg det? Fortjener jeg det ikke? Er jeg for teit? Dum? Stygg? ... Skjønner ingenting.. Jeg er helt... oppgitt.
Avatar

Re: Oppgitt

juni 24 2009 - 12:31
Skjønner godt følelsen du sitter med. Har selv en bror som er rusmisbruker men så har jeg ikke hatt noen perfekt familie heller da. Langt derifra.
Sitter vi fast i et negativt tankemønster er det vanskelig og bryte ut. Særlig hvis vi har personer rundt oss som ikke vil snakke om problemene eller følelser. Alt vi føler er jo som regel en reaksjon på ting. Har også venner jeg ikke kan snakke med om følelser i det hele tatt fordi de ville bare sett rart på meg. Er skeptisk med å åpne meg rundt nye personer, såpass skeptisk at jeg som regel ikke gjør det i det hele tatt. Men jeg kan jo alltids spørre om din msn så kan vi snakkes der og se om vi kan prate litt der isteden for å legge alt ut på et åpent forum? Jeg trives ihvertfall ikke med å skrive så mye på et åpent forum.
Avatar

Re: Oppgitt

juli 1 2009 - 15:36
Tusen takk for svar. Jeg er enig i at det føles ganske ubehagelig å legge ut hele livssituasjonen min her, men det hjelper faktisk når man får svar. Fint om du kan sende meg din mailadresse, så kan jeg legge deg til.
Avatar

Re: Oppgitt

juli 7 2009 - 16:19
Jeg har nylig erkjent overfor meg selv at jeg har problemer, noen måneder siden. At jeg er en sosialfobiker, og agorafobiker. Har akkurat nå bare to venner også. En ble jeg kjent med for noen måneder siden, den andre er en gammel venn jeg ble kjent med igjen, også for noen måneder siden. Begge møtte jeg først på nettet. ;) Da jeg hadde det aller verst oppdaget jeg plutselig at jeg var helt alene. Det ble slutt med kjæresten min, og hun var den eneste vennen jeg hadde. På en måte var det bra at jeg ikke hadde noen til å ta imot meg, siden det var, kort sagt, det som gjorde at jeg klarte å innrømme overfor meg selv at jeg har problemer.

Nå ser jeg framover, og er for første gang som jeg vet et optimistisk menneske. Jeg vet at jeg har mange hindringer foran meg, men jeg klarer, som oftest, å være optimistisk allikevel.

Når det gjelder ekskjæresten min, har hun også sine problemer. Jeg fant en utredning om dem først da jeg ryddet i leiligheten min etter hun hadde flyttet. Mange av dem kjente jeg meg igjen i, og det får meg til å lure: Har jeg vært der for henne? Jeg tror ikke jeg har vært det. Hvordan kunne jeg det, siden jeg selv ikke har klart å innrømme overfor meg selv at jeg har de samme problemene? Hun pratet ikke særlig om dem, men var det fordi jeg ikke støttet henne nok? Den tanken gir meg veldig dårlig samvittighet.

Familien min er dem jeg er minst åpen om mine egne problemer for, men har allikevel nylig sagt til storebroren min at jeg er sosialfobiker. Men føler ikke et like stort press overfor ham, som resten. Jeg merket noe interessant da, som jeg også har merket av noe bestevenninna mi har sagt, og om følelsene mine for hun jeg var sammen med. Han reagerte instinktivt med fornektelse. Jeg tror det er vanskelig å akseptere at dem man er glad i har reelle problemer.

Om ikke du har møtt noen du føler deg komfortabel sammen med enda, håper jeg du gjør det. Det virker som om du er i en vond situasjon nå.

Har som oftest ikke noe problemer med å prate med folk over nettet iallefall. Men er det overhodet mulig å sende private meldinger, eller må jeg i så fall skrive msn'en på forumet?
Avatar

Til "finiteLoop"

juli 7 2009 - 19:47
Hei!

Det er ikke lov å legge ut private e-post adresser på forumet.

Hilsen
Si det med ord
Arne Christian
Avatar

Re: Oppgitt

juli 9 2009 - 13:14
Jag tror inte du ska jämföra ditt liv och dina behov med andras, som din brors t.ex. Du är en egen person med egna önskningar, behov och drömmar. Du har dina problem, som de flesta andra. De ser kanske annorlunda ut än de din bror har, men det är fortfarande problem för dig och det är viktigt.

Att ta kontakt med en psykolog själv är inte enkelt, jag har själv varit där...jag skrev ett personligt brev och hade turen att komma inom en relativt kort tid. Jag tror att jag sände brev till 20 psykologer på en gång, jag fick tre svar. Så det gäller att satsa hårt ut, tyvärr.

Ensamhet är något av det värsta man kan känna. Det gör allting så hopplöst och mörkt. Jag vet inte hur aktiv du är i vardagen men man ibland kan det vara skönt att lämna allt känt bakom sig och starta på något nytt. gå med i en förening, en musikgrupp, en träningsgrupp, en bokklubb, en kyrkogrupp etc....eller bjuda in grannen på te en gång i veckan...det finns möjligheter, bara man vågar ta det första steget.

Lycka till, ta gärna kontakt på min hemsida om så önskas
Beccie
www.veientilbake.net
Avatar

Re: Oppgitt

juli 9 2009 - 14:24
Det var et veldig godt poeng.

For min del har jeg blitt med i bl.a. Mental Helse Ungdom, for det sosiale. Det er en gruppe jeg føler meg relativt trygg sammen med. :)
Føler ikke så mye press på å måtte prestere sosialt, eller tanken om at folk dømmer meg. Er mulig de har et lag der du bor.
Avatar

Re: Oppgitt

juli 9 2009 - 14:53
Supert att du har den gruppen du känner dig trygg med. Det finns alltid något som passar en, det gäller bara att våga söka efter en lösning:-)
Avatar

Re: Oppgitt

aug 25 2009 - 00:22
Å finnes det sosial gruppe for de som er rundt 35 år i mental helse også?

Hvis ikke må det lages!
Til forsiden