Man kan kalle meg ensom. Og alt er min egenskyld,

Utrolig hvordan hjernen kan ødelegge ett helt liv!

Livet har vært 37 år langt, i de første 30 årene av livet så var jeg en som de fleste ville være med. Populær kalles det vell. En som hadde mange venner og familie rundt seg. Kunne ringe og prate med eller møte den ene eller den andre.

Men ingen viste hva man hadde opplevet i barndommen. Null trygghet, misbruk, fosterhjem og ADHD, slitsomheten med og tilpasse seg livet og mennesker.

Hjalp heller ikke på at man fikk 4 barn med 4 forskjellige, ingen kontakt med noen i dag, og vil heller ikke ha kontakt. Noen vil kalle meg ett dårlig menneske pga det. Men jeg ville aldri ha barn eller var klar for det,

Der og da så strevde man og kjempet hver dag for og være en av dere.(menneskene) jeg har aldri følt meg velkommmen i denne verden, aldri følt jeg hører hjemme her. Men alle rundt oppførte seg sånn og sånn, så man prøvde desperat og passe inn,

Skjemmes så innmari av valg i livet mitt, stoltheten er knekt, så ille at man kuttet all kontakt med venner og familie for 7 år siden, og gjemte seg vekk fra sosiale medier og alt annet, er livredd for at folk skal finne meg etc, må man steder man vet noen vet hvem jeg er, så er pulsen på 200 og stresset som fy. Angsten elsker sånne situasjoner,

Ikke vil jeg/tør jeg bli kjent med nye mennesker heller, da jeg er redd fortiden skal dras opp bli kjent av nye mennesker i livet mitt,

Stoltheten sitter så fastlåst i hodet mitt. Man vil heller dø med stoltheten gjemt vekk fra andre. Enn og la folk få vite hvem man virkelig er.

I dag sliter man med så mye angst at livet er ødelagt, kan ikke gå i butikker med mindre det er lokalt og ingen mennesker der omtrent. Ofte man kveles av angsten og man tror man skal dø.

Jeg hadde et møte med en psykolog en gang, som jeg lot være å treffe igjen fordi jeg ikke følte at kjemien stemte, men det var en ting som ble påpekt under timen; en rettelse av at jeg burde si 'jeg' i stedet for 'man' når det jeg snakket om handlet om meg, noe som festet seg ved meg fordi jeg innså at det var en uvane som bidro til å opprettholde en distanse til problemene mine, som om jeg ikke helt kunne godta at de var mine egne, noe de absolutt var og er.

Når det er sagt, så vil jeg gjerne anbefale deg å snakke med en lege om hvordan du har det, så du kan få henvisning til samtaleterapi. De aller fleste av oss vil gå gjennom psykiske og emosjonelle utfordringer i løpet av livet, og det viktigste vi kan gjøre da er å oppsøke profesjonell hjelp når det blir for mye å bære på egenhånd.

4 barn du ikke har kontakt med sammen med 4 forskjellig personer og klager på at livet er ødelagt grunnet stolthet?
Selvfølgelig kjipt at du hadde en dårlig start i livet som har formet deg og personligheten slik den ble, men i bunn og grunn synes du synd på deg selv fordi du er nå alene noe som ikke er så utrolig rart når folk med tiden gjennomskuer slike som deg, med noen tar det lengre tid enn andre.

Null sympati her, karma is a bitch. Men du kan i det minste jobbe for å bli en bedre person i livet noe som du ikke trenger profesjonell hjelp til som sistnevnte råder "alle" til.

Hjelp for angst kan du nok få, men det andre må du nok gripe fatt i selv og gjøre opp noen valg. Du skjønner nok hva jeg sier uten at muligens andre nødvendigvis gjør det.

Karoline82

Av de ting som er fint med denne siden er at her kan vi si det som det er selv om vi er ansvarlig, at vi er bare mennesker med våre feil og mangler. Det å kunne komme ut med hvordan en har det anonymt, kan faktisk være et første steg til å gjøre noe med det. Da er det bare trist at noen finner å si ting som åpenbart er egnet til å få trådstarter til å skamme seg, noe som er anti-hjelpende. Slike uttalelser kan skremme folk vekk fra å fortelle om livet sitt her, og det er noe av det siste vi ønsker. Men det er heldigvis svært sjelden vi ser sånt her.

Jeg syns du kan drite og dra.

Ikke nok med at du skammeliggjør trådstarter, men du gjør det samme med meg bare fordi jeg har et oppriktig ønske om å hjelpe, da jeg veit hvor utrolig tungt det er å kjempe seg gjennom psykiske problemer på egenhånd, noe det er råttent at du skal henge meg ut for.

Oppførselen din er så lavmål som det går an, og jeg har problemer med å skjønne hva du gjør på denne siden her når du viser så liten forståelse for hvordan mentale helseproblemer fungerer og hvor verdifullt det kan være med støttende ord fra andre.

Vennligst moderere språkbruken i eventuell etterfølgende diskusjon.

Mvh
Administrator

- "4 barn du ikke har kontakt med sammen med 4 forskjellig personer og klager på at livet er ødelagt grunnet stolthet?"
- "som ikke er så utrolig rart når folk med tiden gjennomskuer slike som deg,"
- "Null sympati her, karma is a bitch."
- "men det andre må du nok gripe fatt i selv & gjøre opp noen valg."

Karoline82 må åpenbart enten ha vært personlig involvert i en lignende situasjon i sitt eget liv, hvor hun har blitt såret; eller at hun frykter at en lignende situasjon skal skje i hennes eget liv - siden hun trigges så sterkt og helt unødvendig angriper Stadust123.

Derfor håper jeg Stadust123 ser ordene hennes for hva de faktisk er: et urettferdig forsøk på å gjøre Stadust123 til syndebukken for hennes egne tidligere eller fremtidige, vonde opplevelser i livet. Hun prosjekterer alt over på Stadust123.



Til Stadust123:
"Hjalp heller ikke på at man fikk 4 barn med 4 forskjellige, ingen kontakt med noen i dag, og vil heller ikke ha kontakt. Noen vil kalle meg ett dårlig menneske pga det. Men jeg ville aldri ha barn eller var klar for det,"

Jeg forstår deg godt. Og nei, du er ikke noe "dårlig menneske" på grunn av dette. (Dessuten, alle mennesker er DÅRLIGE mennesker. Mange er bare flinkere til å hykle/begå selvbedrag enn andre. Men de fleste mennesker er selvfølgelig også GODE mennesker i tillegg - akkurat som DU også helt sikkert er.)

Jeg antar også at du er mann, grunnet måten du skriver på, samt at du ikke ønsker å ha noen kontakt med barna dine. Og hvis du faktisk er mann så er det i så fall ganske naturlig at du ikke ønsker å ha kontakt med barna dine (særlig hvis man har flere barn med forskjellige jenter) - med mindre du er romantisk investert i en eller flere av mødrene, slik at du naturlig vil bry deg om/bli glad i barna dere har sammen også.

Utdypet forklaring hvis du ønsker det: Som mann er du biologisk ment til å ha barn med MANGE forskjellige jenter, og ment til å være svært selektiv vedrørende hvilke av barna du faktisk ønsker å bry deg om/å investere emosjonelt i. (Dette er fordi en mann ikke har nok av verken tid eller materielle ressurser til å kunne sørge for alle barna sine, hvis han har en enorm mengde barn - slik han er biologisk ment til å ha. Derfor er han biologisk programmert til å prioritere/være selektiv vedrørende sine barn.)

I utgangspunktet er det med andre ord lettere for menn å ignorere sine avkom enn det er for jenter - fordi menn, i motsetning til jenter, ikke er ment til å knytte seg til hvert eneste avkom de får.
Dette er årsaken til at menn KAN føle seg relativt komfortable med å "stikke av fra farsrollen" etter at de har gjort ei jente gravid. De betaler ofte barnebidrag kun fordi det er juridisk påbudt, og de har ofte ingen interesse av å faktisk ta del i barnets oppvekst - fordi de ikke er emosjonelt investert nok i verken moren eller barnet.

Så, ikke klandre deg selv for å ha tatt valg som er biologisk naturlige for deg som mann. Own your nature :)



PS: Ja, naturen er brutal og urettferdig - men det er fordi overlevelse er brutalt og urettferdig. Naturen er slik den er fordi den er nødt til det.

Stadust

Når en innser at en har skyld selv slik du gjør, så gir det deg noen muligheter til å gjøre endringer, og det blir lettere hvis du får deg litt hjelp. Hadde du sett på deg selv utelukkende som et offer for andres handlinger, hadde du ikke hatt det samme utgangspunktet. Da hadde du først måttet starte med å finne ut av ansvaret for deg, og du har nå et langt forsprang der.

Vis meg den personen som ikke har gjort dumme ting i livet. Vis meg den som ikke ville gjort noen valg i livet opp igjen. Å kjenne på vonde følelser ved sine mindre heldige valg viser at du har evne til å orientere deg sosialt i verdenen du lever i. Det betyr ikke at du for alltid behøver å plages slik med det som du gjør nå. Det går an å arbeide slik at det ikke blir like plagsomt, men det er akkurat her du kan trenge en flink og klok hjelper, f eks en psykolog eller lignende.

Du er ganske ung, du kan ha mange gode år igjen av livet. Du kan ha ganske mange ganske gode år foran deg deg hvis du begynner å ta tak nå. Det vil ikke være bare solskinn hele tida, men det kan bli adskillig bedre enn det er nå. Og ingen har et perfekt liv hele tida, selv om det kan se sånn ut utenfra.

Jeg selv har nylig funnet en terapiform jeg vil prøve denne våren. Har prøvd mange andre former tidligere som jeg ikke var så fornøyd med, jeg har nok vært litt uheldig med terapeuter også, det skjer. Men nå har jeg samlet sammen tilstrekkelig interesse i meg selv til å gjøre et nytt forsøk. Jeg er betraktelig eldre enn deg, men jammen vil jeg prøve å få mer ut av årene jeg har foran meg, har jeg bestemt meg for.

Tenk gjerne på det og finn noen tiltak slik at du kan få det bedre. Hva det er, er det du som til syvende og sist vet hva er.

Men altså, det er jo nødvendig å gå til lege når man sliter med angst i den grad personen beskriver, og det handler jo åpenbart om mye mer enn situasjonen med de barna, som sansynligvis har vært med på å påvirke valg som har blitt tatt gjennom livet, samme hvor uansvarlige de måtte være. Og det å oppsøke behandling er en god start for å få rydda opp i tanker og følelser, så det kan bli enklere å ta mer ansvarlige valg i fremtiden, både for egen og andres del.

Du kan mene hva du vil om hva som skulle vært gjort annerledes, men her er det en person som oppsøker et forum, kanskje for første gang, for å ikke føle seg så alene om den nåværende livssituasjonen, og da er det virkelig ikke nødvendig å komme med den type krass og dømmende kritikk. Det går an å gi noen retningslinjer på en mer konstruktiv måte, og kanskje til og med finne ut mer om situasjonen i stedet for å hoppe til konklusjoner.

Som akershusøst påpeker; ingen er perfekte, og alle fortjener empati når de har det vanskelig.

Nå har det ikke kommet frem noe kjønn på den som skrev innlegget, men jeg tolker det mer som en mann som har meldt seg ut av relasjonene, enn en dame, bare fordi det virker usannsynlig at en dame som hverken ønsket eller følte seg klar for barn ville gjennomført hele fire svangerskap.

"(...) men her er det en person som oppsøker et forum, kanskje for første gang, for å ikke føle seg så alene om den nåværende livssituasjonen, og da er det virkelig ikke nødvendig å komme med den type krass og dømmende kritikk."

"(...) ingen er perfekte, og alle fortjener empati når de har det vanskelig."

Gull!

_ _ _


"(...) men jeg tolker det mer som en mann som har meldt seg ut av relasjonene, enn en dame, bare fordi det virker usannsynlig at en dame som hverken ønsket eller følte seg klar for barn ville gjennomført hele fire svangerskap."

Nemlig.

Vi har dette forumet for å kunne komme fram med det vi trenger å si, som kanskje det ikke finnes noen person rundt en som en kan si det til. Hvordan vil du bli møtt hvis du skriver her om dine ting som er vondt og vanskelig for deg?

En må kunne komme med innvendinger og motforestillinger ja, men uten å nærme seg psykisk mishandling mot en person som i sin fortvilelse gjør seg sårbar på et forum som dette. Det må være ganske opplagt at personer trenger hjelp og støtte i denne fasen. Å skulle strekke til det en ikke makter kan en gjøre bedre forsøk på når en har fått hjelp og står mer oppreist. En må være noe for seg selv før en kan være noe for andre, f eks sine barn, når en har det som vanskeligst.

Jeg har tenkt at trådstarter kan være en enslig mor som ikke har strukket til som mor og møtt barnevernets omsorgsovertakelse hardt og vondt for 7 år siden. At livet da gikk i knas og at det ble såå sårt og umulig å møte barna bare nå og da at det ble umulig å bære det på noen annen måte enn å isolere seg. At møter med barna vil rive opp igjen sår som ikke er grodd og at det blir en mental smertetilstand som aldri får roet seg.


Og jeg blir veldig nysjerrig på hva som får enkelte (svært sjeldent på dette forumet) til å være stygg med en som her har åpent og tillitsfullt sagt litt om hva som er så vondt og vanskelig i ens liv. Det ser jo ut til at en er truffet i noe som en ikke klarer å takle. Men hvordan får en det noe bedre av å opptre slik?

Hvis en ikke er fornøyd med gummihjerte sitt råd om å oppsøke fastlegen ved psykiske utfordringer som en ikke klarer alene, så er det full mulighet til selv å komme med velmente tips om hva som kan hjelpe. Men det er nå engang innrett slik i samfunnet vårt at det er fastlegen som er første instans. Og det kan da umulig være noen god ide at folk skal gå med plager lenger enn de behøver hvis det finnes hjelp. Det vil jo bare gi et vanskeligere "klima" for både den enkelte og for hele samfunnet.

En ting jeg har lyst til å si til Stadust helt rett ut, i tilfelle det ikke har kommet tydelig nok fram, er at på denne nettsiden synes hvertfall jeg (og sikkert flere med meg) at her er du velkommen med den du er. Du skrev noe om at du har strevd med å oppleve å ha plass og føle tilhørighet, derfor vil jeg poengtere at vi ønsker å ha deg her og liker å høre fra deg.

Selv har jeg også som deg mange ting jeg gremmes over, skammer meg over og jeg også gjemmer meg bort ved tanken på enkelte mennesker. Møter med enkelte mennesker jeg har dårlig erfaring med der ute i verden gjør at jeg holder meg altfor mye inne i boligen. Det har vært utrolig godt å finne denne nettsiden og oppleve alt den gir meg og andre.

Jeg er helt enig med det Akershusøst sier her. Man blir dømt nok av samfunnet for øvrige for sine dårlige valg. Her burde vi klare og møte hverandre med medmenneskelighet og forståelse. Jeg har selv gjort ting, tatt dårlige valg, som jeg skammer meg over. Er det noe mennesker som meg selv, og andre som skammer seg over valg og handlinger fra fortiden ikke trenger, er det å få bekreftet sine egne negative og kritiske tanker om seg selv. Man er ikke sine enkelt handlinger og valg, man er så mye mer enn det, og alle har godhet i seg. For å dyrke de gode sidene i seg selv og andre må man klare og møte hverandre med forståelse og empati.