Er så mye som raser rundt i hode og sjel..
Var usikker på hvor jeg skulle poste dette, men det slo meg at mye springer ut ifra ensomhet og mangel på trygghet

Ligger i sofaen og prøver å fokusere på å være, ikke noe annet
Men stadig dukker tanken opp...
Døden, litt ironisk da jeg ellers er redd for alt som er ukjent, nye mennesker, gå inn i en ny butikk, ringe en fremmed, nye jobber..
Men døden, som jeg overhodet ikke kjenner, lokker mer og mer, her kan du hvile, her er ingen smerte, her er ingenting... Og det høres ut som paradis...
Og det verste er at dersom noen var her, den ene, og holdt rundt meg, så hadde dette forsvunnet som mørke når du slår på lyset..
Men ingen slår på lyset...

Sørlandet: er det helger du ikke er alene ? Hva er det som gjør at teksten din indikerer at noen helger synes oppfattet av deg som værre enn andre ?
——-
Hvorfor fokus på kjønn i hele innlegget ditt TSDM ? Hva med å fokusere på problemstillingen istedenfor kjønnet ?

Enydagtruer legger nok en gang frem sine personlige meninger som fakta... Rådene hans følges på eget ansvar!

Det var det andre utsagnet jeg refererte til... Uansett er det en dårlig idé både strategisk og etisk å late som man er en annen person enn den man faktisk er i relasjonssammenhenger. I en del andre sammenhenger kan det fungere.

Det stemmer nok mtp. selvtillit, men fallhøyden blir tilsvarende stor når Den Andre oppdager at hen er holdt for narr...

Det har jeg også ;)

Beklager at jeg ikke presiserte, regnet ikke egentlig med at kjønn skulle være relevant, ensom er ensom...

Er mann, 49. For de som måtte lure så har jeg kompleks PTSD & Unnvikende persomlighetsforstyrrelse.
For de som vet, så skjønner de at særlig det siste gjort det å være sosial til en veldig ambivalent øvelse. Ønsker å være sosial, men tør ikke, er den svært forenklede versjonen, må ikke forveksles med sosial fobi eller introvert.

Du er inne på noe, for meg Enydagtruer. Er i utgangspunktet redd relasjoner generelt, men ironisk nok blir det verre jo nærere relasjonen blir, så å være i et forhold er ekstremt krevende, det er ingenting jeg ønsker mer, og lite som er mer skremmende..

Jeg kan bekrefte at mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse blir eksplisitt utestengt fra enkelte miljøer på grunn av sin adferd - og får beskjed om at de kan komme tilbake når de har søkt profesjonell hjelp. Så det er kanskje noe å vurdere.

Joda Frikar, får hjelp, men er et langt lerret å bleke med ptsd og ADHD i tillegg.
Begynner i terapi til høsten, og 2-3 års behandling, så hjelpen er i boks.

Ellers tenker jeg vel at et miljø som utstenger på det grunnlaget ikke er et miljø jeg beveger meg i, eller ønsker å bevege meg i...

Takker så mye Enydag etc..
Det jobbes med selvtilliten, men holder ikke med gaffstape for å reparere etter oppvekst med far som er psykopat (som jeg i tillegg jobbet med i 10 år...) samt 20 års ekteskap med en narsissist. Slikt gir lite rom for vekst i positiv forstand, så får hjelp av folk som har lengre skolegang enn meg, og har trua på at ting blir bra til slutt, er det ikke bra, så er det heller ikke slutt.