Hei!
Mitt første innlegg her og er helt ny.

Det er mye i min verden som ikke stemmer. Hatt en tøff barndom både psykisk og fysisk. Jeg er ei sterk dame, men allikevel føler jeg meg så svak. Jeg har venner, men føler meg ensom. Jeg har kjærlighet i livet, men kjenner den ikke.

Føler meg alene og ensom ganske ofte. Jeg kan ringe noen, men føler at alle har nok med sitt.At jeg er en byrde.

Noen som kan kjenne seg igjen?

Uansett er det godt å få luftet litt <3

Føler meg ganske mye igjen i dette... men av og til føles det ut som jeg ikke har noe

Tror mange kjenner seg igjen i det du skriver, gjenspeiler samfunnet litt i dag desverre :-/

Jeg har verken dårlig oppvekst eller psykisk diagnose, men en familie som brast på et vondt og traurig vis.

Kjenner igjen mye i Gullhårs beskrivelse.

Ville ikke ta kontakt, følte meg brysom.
Jo verre jeg hadde det, desto mer brysom følte jeg meg.

Antydning til opptatthet hos andre opplevdes sviende.

Mye satt nok i hodet mitt.
Heldigvis ble jeg overveiende møtt med omtanke over tid.

At det i øyeblikket ikke var lett for andre å støtte slik JEG ville, betydde ikke avvisning.
Det er utfordrende å takle en veldig nedfor venn.
De kunne se ting annerledes (og takk for det)

Fortsett å ta kontakt med familie, venner, bekjente om det som trykker.
De det ikke passer å øse av sitt hjerte til, er fortsatt gode å ha for å få litt andre tanker.

Ikke gi opp.
Ta kontakt selv om styggen på ryggen hvisker "du er brysom".
Det er oftest løgn.

Ett eneste medmenneske takler neppe alt.
Jeg har både nær familie og nære venner som har fått høre mye (rart).

Noe av mitt innerste har gått til en nesten ukjent.
Som var der da jeg trengte det.
Og med tida har blitt en venn.
I dag er jeg glad jeg tok sjansen på å lette litt på sløret.
Det lyktes på ett av flere forsøk.

Hei.
Kjenner meg godt igjen i det du skriver.
Det er veldig lett å si sorry for alt hele tiden og å være til bry. Man er redd for å komme over som utakknemlig fordi man har "alt" dermed holder man ting inne i seg hele tiden, det gir ikke et bra resultat:/

Hei.
Dette er noe jeg også kjenner meg igjen i. Jeg fikk en alvorlig psykisk diagnose for en del år siden, noe som oppleves vanskelig til tider. Samboerforholdet røk en tid etterpå og selv om vi ikke hadde det så greit, var bruddet opprivende og vanskelig. At han etablerte seg på nytt med en gang, gjorde det ikke lettere. Jeg er rett og slett misunnelig på at han ser ut til å ha det mye bedre enn meg.

Selv føler jeg meg ofte ensom og liker ikke å plage venner og familie med for mye syting og klaging. Det blir ofte til at jeg sitter alene og grubler.

Nå føler jeg litt trøst i at dagene blir lysere. Ønsker deg alt godt.

Kjenner meg veldig igjen. Har ikke så mange venner, og føler at de har lite tid til meg, jeg har jo ikke noe "liv" (er ufør) og det har de. De fleste bor også langt unna pga jeg har flyttet.

Gode tanker din vei, og dere andre som har kommentert. Vi får håpe på bedre tider.