Jeg har flere venner og mange bekjente, men er alltid i andre rekke. Jeg tror rett og slett alle tror jeg har andre som er nære. Det er ensomt. Savner bestevenner. Andre som kjenner seg igjen?

I feel ya.

Men har innfunnet meg med at jeg ikke skal forvente at det er noen som stiller opp når det blåser opp til storm.

Det er synd du tenker sånn! Forstår det. Men det er viktig å ikke gi opp kampen for gode relasjoner. Jeg tror at alle kan få det!

Jeg vil i hvert fall ikke slutte å håpe på, eller jobbe for, en nærhet til de rundt meg. :)

Det er viktig å ha tro på andre mennesker. Og seg selv! Jeg tror nemlig dette handler mye om oss selv...
For min del handler det nok om å tørre å være meg selv, sette grenser ovenfor andre, vise hvem jeg er og hva jeg står for, tørre å bli «mislikt» til og med. Og ikke trekke meg bort når jeg blir usikker eller føler meg avvist.

Men det er ikke lett...

Er ikke det at jeg ikke har troa på meg selv eller andre.
Men, har erfart litt for mange ganger at folk ikke stiller opp når det er mest behov for de.

Og derfor så forventer jeg ikke at noen stiller opp lengre og blir eventuelt positivt overrasket hvis noen faktisk gjør det. Vet ikke om du fikk et langt mer negativt inntrykk av forrige svaret, men jjeg har det i hvertfall greit med denne innstillinga

Har du prøvd å si det til dem.det virker at du tenker at på denne måten så blir du ikke skuffet.det høres ut at du vil akseptere dette Slik og hvis folk overrasker deg så blir du glad.skjønner den der da. Blir man ikke skuffet.men veit de menneskene dette du føler.

I livet har jeg på mange måter fått bevist at jeg ikke er bra nok. Det tok en del overbevisning for å slippe den tanken. Men på en eller annen måte har jeg tiltrukket meg flere kvalitetsmennesker som har klart å overbevise meg.
Men grunnen til at jeg kanskje har tiltrukket meg slike mennesker er fordi jeg. Finner arenaer jeg passer inn i. Klatring friluft f.eks jeg tar initiativ og jeg finner måter å fortelle om det jeg synes er vanskelig uten å være offer. Men å få nære venner tar tid.
Men har litt anstrengt forhold til ordet bestevenn ja.

Tror du har mye rett i at det handler om å oppsøke arenaer hvor jeg faktisk er interessert selv, og tilogmed litt gira.

Jeg har faktisk prøvd å klatre, og det var så gøy! Så etter korona skal jeg begynne igjen. Litt lettere å være sammen med andre mens man gjør ting man liker. Vært i et miljø eller grupper tidligere hvor veldig mye handlet om å drikke øl eller kaffe og prate. Men jeg er egentlig en som liker å gjØre ting. Det er fint å snakke også, men ikke alltid det som gjør at man kommer nære - heller ikke det som gjør at man virkelig snakker. Eller rett og slett bare har det gøy med venner, som jeg har hatt altfor lite i livet mitt.

Ikke helt nytt for meg det du skrev - men det var noe med måten du sa det på som var en påminner. Tusen takk:)

Så fint at du har fått det bedre du også gjennom det (slik jeg forstår det)

Samtidig så har jeg ikke vanskelig for å bli venn med folk. Men det er det neste skrittet - det å bli nærere - som er vanskelig.
Det virker på meg som at alle skal tilbake til «den egentlige gjengen» sin etter de har vært med meg. At jeg er et fint innslag, bare.

Må si jeg ble glad for denne oppdatering fra deg. Det er rett og slett inspirerende!

Jeg har ikke lett for å bli venn med folk. Og ofte var jeg opplevd å miste "venner". Det har vært tøft, men samtidig har det etterhvert gitt plass til de stødige menneskene jeg har nå. Men det har gått litt tid. Så ikke gi deg!!! Husker veldig godt den følelsen av å være i andre rekke. Da handler det om å jobbe med seg selv og jobbe med å trives i eget selskap. Noe som gjør at folk får interesse.
Det her er veldig vanskelig og sårt, men en må faktisk gjøre seg sårbar overtid og by på seg selv. Men gjør en det vil det bli så bra på den andre siden.
Hvis du skjønner??

Tenker mer enn vanlig på dette om dagen.

Tror jeg har fokusert litt vel mye på det at jeg kjenner meg ensom, i mange år. Lurer på om det kan være lurt å heller fokusere litt mer på hva jeg har lyst å gjøre. Og så forsøke å gjøre det.

Flytte blikket litt.

Men det er søren ikke så lett. I voksen alder! Fortsatt så skummelt. Muligheten for å skuffe noen fordi de ikke liker det jeg gjør eller syns jeg er teit på grunn av valgene jeg tar eller tingene jeg synes er viktige - eller morsomme. Alle rundt meg er jo også forskjellige, og jeg er vant til å hoppe litt for mye etter dem alle hit og dit for å passe inn. Det blir umulig å være som alle.
Det blir kaotisk med så mange hopp.

Og av de samme grunnene ikke så lett å kjenne etter hva jeg vil og liker.
ÅH.
Men jeg skal prøve.

Takk dere som skriver på tråden her, det er fint å lese! Håper jeg også gir noe ;)