Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når noen du er glad i dør fra deg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når noen du er glad i dør fra deg

mai 30 2010 - 18:47
Er det andre her inne som har opplevd å miste noen som sto en nær? Jeg mistet min bestevenninne til kreft for fem år siden og sliter med dette enda. Jeg er en kvinne på 32 år.
Avatar

Re: Når noen du er glad i dør fra deg

mai 31 2010 - 15:57
kjære deg...
jeg vet akkurat hvordan du har det....
jeg har mistet mange venner i årenes løp... til både kreft.. aids... alkohol og narkotika...
Jeg savner dem alle.... og noen dager er savnet større en andre...
spesielt når det skjer ting... som jeg vet at vennene mine var engersjert i elller glade i å gjøre....

jeg vil ikke si at savnet og sorgen etter vennen din... vil stoppe... eller gi seg etter som årene går...
siden det kan være at savnet følger deg resten av livet,,,
det jeg kan si til deg er...
behold minnene om vennen din silk hun var... før hun ble syk..
ta vare på de gode minnene og opplevelsene dere hadde sammen..
så vil det bli enklere for deg å takle tapet av hennne...
du burde og så tenke som så..
at hun har funnet fred nå... på en plass uten angst.. smerte og skam...
at hun hviler i ro og kjærlighet.... til dere møtes igjenn en dag....
Avatar

Re: Når noen du er glad i dør fra deg

mai 31 2010 - 16:24
Hei dark angel, takk for svar.

Jeg har opplevd å miste flere ganger. Men det verste var å miste henne. Og jeg vet at det er viktig at man tar vare på de gode minnene. Savnet vil nok muligens alltid være der, som du sier, og såret vil nok aldri helt gro, men det vil bli lettere med tiden. Vi har jo ikke annet valg enn å gå videre tross savnet.

Det jeg savnet mest i tiden etter at hun døde var å ha noen å prate med. Noen som hadde opplevd det samme. De eneste jeg egentlig hadde å prate med om det var hennes foreldre, men vi pratet aldri noe særlig om det, fordi, som alle, hadde sine egne måter å takle det på. Vi reagerer jo alle forskjellig.

En ting er jo at hun var den vennen jeg hadde. Brydde meg aldri noe særlig med å skaffe meg flere, for jeg hadde henne (hun hadde bare meg også), og da var alt greit, på en måte. Ser jo nå at det var dumt gjort. Det er vanskelig i disse dager å skaffe seg venner. De fleste har jo nå sine egne liv som er de er opptatt med.




Til forsiden