Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Når man har mistet alt...er bare er helt nummen...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Når man har mistet alt...er bare er helt nummen...

aug 9 2021 - 15:47
Hei menneskebarn. Trenger å få sagt noe om at jeg ikke har det noe særlig bra, og er ved et slags veiskille om situasjonen som har blitt sånn at jeg føler avmakt og hater så sykt og intenst de siste 7 årene av livet mitt. I allefall mer enn jeg generelt har levd et liv med bare vesentlige mangler av helt basic nødvendige faktorer... Status nå:
det er umulig å slutte å svette og være skjelven...følelse av å være i konstant mangel av noe, hele tiden på gråten, takler ikke oppmerksomhet; gjøremål eller avtaler er helt grusomt å forholde seg til. Og den situasjonen jeg er oppe i nå, den er blitt så spesiell nå at jeg nok bare må akseptere det at selv om jeg "vinner" så vil jeg nok aldri få et liv med trygghet og aksept, tillit til et annet menneske, eller få oppleve en beklagelse fra noen som føler de svikta meg og ikke visste bedre enn å ikke tro på meg...
I noen tilfeller tidligere i livet, så kunne jeg både selv innlede dialog for å spørre, eller å åpne opp for å gi blanke ark sånn at man kunne bryte isen, siden kanskje jeg tok feil av den andres involering eller trodde jeg var mislikt med baksnakk - ei i det tilfellet..
Tidligere var livsviljen til stede i gode perioder så det ble okei og levelig etter hvert.

Så men. Men i denne fasen, der ikke engang ens egne unner deg ærlighet og ikke NÆRT engang klarer å skjønne at det ikke er de som har det ille, og har NULL forståelse for mine basic behov eller behandler meg på en måte som gjør meg veldig veldig nedfor og forutinntatt om at jeg kanskje må gi opp å kjempe, og flytte.. Det vil ikke bedre seg likevel, og jeg PRØVER å finne styrke til å få bedre dialog med foreldre....,men det er ikke gitt at jeg klarer å tilgi...at the end of the day, når så mye er ødelagt...og grunnen til de erfaringene jeg deler er veldig sammensatt, og er så tungt å skullle forklare.. Det er en person som har skylden, og jeg er ikke den eneste som har konsekvenser av dennes gjerninger, for å si det sånn.

Takk for å bli lest, del gjerne med meg din situasjon.

Skal gråte meg i søvn og prøve å finne mitt "happyplace" noen timer nå, så klarer jeg kanskje å være oppe litt mere senere..

Til forsiden