Hei, jeg er helt ny her. Det vil si..jeg har noen ganger vært nær å ringe mental helse, men det sitter langt inne. Det er meg. Den som ingen merker sliter. Den som virker så blid og velpleid. Til og med leger, psykologer har fortalt meg at jeg virker så frisk. Jeg er så fordømt stolt. Ingen skal se at jeg sliter. At jeg er en taper..

I natt sitter jeg midt i et kaos av klær, og rot. Nok en krangel som tærer på psyken min. Jeg burde pakke. Få orden på alt. Livet mitt.
Hvor begynner man i et hus fullt av ting samlet opp i løpet av nesten 30 år?

Litt som tankene mine, alt rotet. Jeg vil ut av et langt og destruktivt forhold, men jeg klarer ikke. Jeg kommer sikkert til å legge tilbake tingene mine, igjen, som alltid. Eller, er dette den gangen jeg kommer til å flytte? Flytte hvor? Jeg har ikke penger. Jeg får ikke lån. Jeg har bare en liten trygd. Jeg har gjeld. Jeg har ikke råd!

Jeg er også helt alene. Ja, jeg vet at det er mange som sier/skriver at de ikke har noen venner, også har de ofte 1 eller to når de tenker over det. Jeg er faktisk helt ensom. 0 venner. Ingen familie som jeg har kontakt med. Kunne ønske jeg hadde noen å ringe. Noen å reise til. Ligge over hos.

Alle diagnosene mine stopper meg fra å leve. Jeg bare eksisterer. For hunden min. Han er mitt alt. Derfor har jeg ikke endt livet.

Jeg har begynt på DPS igjen, men dette kan ingen psykolog som arbeider 8-16 fikse. Jeg er avhengig av min samboer. Både emosjonelt og økonomisk. Det er jo hjemmet mitt! Jeg har angst for det meste, så hvordan skal jeg klare meg selv?

En av diagnosene mine er at jeg blir tiltaksløs når livet blir for overveldende. Jeg blir rett og slett som en grønnsak. Bare ligger og kikker tomt ut i luften. Jeg kan ikke for det, og jeg skammer meg.

Jeg har ofte tenkt at livet hadde vært så mye bedre hvis bare jeg delte livet mitt med en jeg kunne føle meg vel med. Jeg er virkelig livredd for å stå helt alene! Det hadde vært litt enklere å ha et nettverk. Ikke så stort, men en venn hadde vært topp. Rent praktisk er det også lettere å flytte når man er to til å bære en sofa.

I natt trenger jeg sårt en lang klem, full av omsorg. En sånn som bestemor ga meg. Bare å ligge i favnen til noen som genuint er glad i meg. Som ikke dømmer. Et godt menneske.

De gangene jeg har forsøkt å finne venner, vel..det blir bare feil når de aller fleste har baktanker. Jeg har chattet med folk som ga inntrykk av at de ønsket vennskap, men de var egentlig ute etter sex. Jeg har gitt opp.

I natt kjenner jeg på ensomheten. Jeg vet min samboer hører meg gråte, men etter krangelen er han den siste som vil holde rundt meg.

Stakkars hunden min som må oppleve all ulykken. Snille lille uskyldige, du fortjener bedre. Jeg gjør alt for at du skal ha det bra. Være lykkelig, men dette klarer jeg ikke å fikse. Stakkars lille som må høre all krangelen, alt dramaet. I morgen håper jeg ting blir bedre.

Jeg vet at jeg bare blir sykere av å bli. Han får meg til å føle meg som en taper. Jeg tør ikke å se folk inn i øynene..jeg er redd for at de skal se hvor dårlig menneske jeg er. Han synes jeg er et rævva menneske, og han lever med meg. Han burde vite.

I natt gråter jeg i håpløshet..i bunnløs sorg over livet mitt. Jeg har foreldre, men de skal få slippe å ordne opp i mitt liv. De er gamle og syke. I natt føles alt håpløst..

Men hva vil du med dette innlegget? Er det trøst eller gode råd du søker?

Jeg tror jeg bare trengte å skrive ned tankene mine. Jeg fikk aldri mot nok til å ringe hjelpetelefonen, men følte meg så ensom. Er i en ganske håpløs situasjon, så forstår at gode råd kan være vanskelig å formidle. Trøst er vel lettere å gi, sånn sett.

Jeg ser opptil flere ting i teksten din som det er mulig å gjøre noe med. Men så skriver du at "dette kan ingen psykolog som arbeider 8-16 fikse". Hva legger du egentlig i det?

Føler med deg, og håper at ting ordner seg. Du må allfall ikke gi opp! Det kan hende det hadde hjulpet komme seg vekk fra forholdet også- om du ikke møter noe forståelse og støtte. Vet at ting er langt fra lett når det attpåtil er dårlig økonomi, men mister du håpet mister du alt. Har vel ikke så gode råd å komme med akkurat, men ha tro på deg selv er en veldig god start! Alle kan, og er gode på noe, - prøv bygg det litt videre:) Og...du ER ikke diagnosene dine- du er så mye mer! Er ikke bare bare, men tenk på ting du tross alt HAR klart og stått gjennom i livet- behøver ikke være så enorme ting- små ting teller også! Små skritt kan også nå veldig langt tilslutt!;) Råder deg også til være helt ærlig om alt til de du er i behandling hos...kanskje en eller annen har noen tips til hvordan du kan få flytt der? ( og mulig rettigheter..) Håper også du vil treffe andre gode venner - kanskje gjennom siden her :) Gi f.. i folk som ikke har respekt eller er drittsekker- Husk, du vet som regel bedre enn de som kun dømmer- fordi du har vært/ er der selv! Ta det til deg, og velg å tro på det om folk sier positivt om deg. Da har de som regel god grunn:) Den du kan stole mest på er deg selv, og vil alltid være- kjenner deg selv best!:) Bare ikke gå og tro alle er bedre enn deg- det blir og dra selv ned... Ikke den veien du skal!- Du skal frem og opp! Fremsnakk deg selv, og la deg også være litt svak i noen øyeblikk- for så komme enda sterkere tilbake!;) Tenker på, og krysser fingrene for deg at ting vil løse seg tilslutt!:) Vet ikke hva annet jeg skal svare helt ærlig, men mener det jeg har skrevet!:)
God klem!

Og Frikar...- iblandt er det veldig godt bare få sagt ting, og ut med ting- uten at du skal vite svaret....

føler med deg. Et vennskap med ei som kan relatere til dine utfordringer og som du deler interesser med, kunne kanskje vært et vendepunkt. Håper noen som leser innlegget ditt sender deg en melding og en venneforespørsel hvis de kjenner seg igjen.

Jeg synes du bør ringe Mental Helse eller lignende, det er jo anonymt, du har ingenting å tape og alt å vinne.

Ønsker deg lykke til!

Hva var poenget ditt til meg her? (Vi kan godt ta den store diskusjonen om språkforståelse og fortolkningsrett enda en gang , men da helst i en separat tråd.)