Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Min og mammas historie

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Min og mammas historie

sep 5 2022 - 14:20
Jeg synes det hjelper å skrive, og har kjent mye på ensomhet i det siste, av flere årsaker. Skjønner om det er mye for mange og lese. Jeg bare vil lufte tanker om konsekvensene av å være barn som pårørende i et livsløpsperspektiv. Jeg vet vi er mange som har vært/er barn som pårørende, og det er så vondt at det ikke gjøres mer for oss.

Min mor er i starten av 60 årene, og bor i omsorgsbolig. Hun har vedtak på tilsyn der helsepersonell skal se at hun tar medisinen sin morgen og kveld, samt vasking annenhver uke.
Bakteppet til dette er at mamma er bipolar type 1, og ble syk når jeg gikk i første klasse. Dette er nå 27 år siden. Vi har vokst opp ute i distriktet, i en liten kommune, og mamma tilhører den laveste klassen i samfunnet. Vi hadde dårlig råd når vi vokste opp, og mamma slet med etterfølger av å ikke blitt tatt vare på som barn, gjennom overgrep, en mor som ikke ville hjelpe henne, og senere giftet seg med en mann som var voldelig mot barna de fikk sammen og trolig henne selv. Faren hennes fikk hun ikke lov til å ha kontakt med, siden hennes mor giftet seg på nytt, og dette var den nye faren hennes ifølge henne.
Mamma har alltid vært sterk, hun tok utdanning som husmorvikar (som ikke finnes lengre i dag), og tok senere etterutdanning som barne og ungdomsarbeider. Hun ville alltid noe, men det var ikke lett å få til. Mellom husmorvikar og utdanningen som barne og ungdomsarbeider jobbet hun i 2 industrijobber for å få endene til å møtes. Hun fikk etter hvert somatiske problemer, leddgikt, nyreproblemer og slet med betennelser i sener.
Mamma ble først syk da jeg var 6år. Da ble jeg tatt ut av skolen, og flyttet til pappa, som bor i en annen kommune. Jeg fikk aldri noen å snakke med, om hvorfor jeg ikke skulle være med mamma mer, eller hvorfor eller hvor lenge jeg skulle bo hos pappa. Dette husker jeg føltes utrygt, og jeg slet veldig. Første gang vi skulle besøke mamma, var det heller ikke noe dialog om hvorfor hun var på Sandviken sykehus. Ingen forklaring på hvorfor hun ikke ville snakke med oss.
Jeg tror det var da jeg var rundt 20, og hadde fått mitt første barn selv, at mamma begynte å få jevnlige psykoser. Trolig hadde dette sammenheng med utprøving av nye medisiner, siden de hun brukte for psykosene gav henne dårlige nyrer. Som regel rundt høytider. Det varierte om hun måtte tvangsinlegges eller la seg frivillig inn selv. Ofte var hun dehydrert og undernært. På dette tidspunktet bodde hun alene med hunden sin i et hus langt inne i skogen.
I perioden før hun ble syk, skjønte vi det som regel, eller – vi var redde for at det skulle skje. Hun sluttet å ta telefonen, kom med merkelige forklaringer på hva som gjorde dette og andre ville historier. Det er da vi barna måtte steppe inn. Vi måtte besøke henne, og snakke med fastlegen hennes. Avbryte alle planer og alt vi holdt på med. Måtte være der, komme og hjelpe henne og få henne på sykehus. Dette pågikk i mange år, inn og ut av sykehuset. Ofte ble hun skrevet ut for tidlig, der hun hadde OCD, og angst og ikke klarte seg selv. Da havnet hun fort inn igjen på sykehuset. Jeg husker en gang da jeg var kanskje 25, da fikk jeg en telefon fra sykehuset da hun var innlagt, frivillig denne gangen. Hun hadde nå fått et oppsving i psykosen da hun var der, men de kunne ikke gjøre noe siden hun var lagt inn frivillig og ikke under tvang. Det sykehuset ba om, var at jeg og broren hennes kom og hentet henne, og kjørte henne til fastlegen hennes. Dette er over en times kjøring hver vei. I bilen spyttet hun på vinduene, og jeg var ærlig talt redd for at hun kunne skade meg, eller seg selv. Hun kalte meg hore, og var sint på meg.
Etter mange år med turbulens og utprøving av flere medisiner, og utallige innleggelser kjente jeg at det var nok. For alle sin del, ikke bare hennes.
Jeg skrev mail til alle i familien, og til sykehus og lege at nå må det skje en endring. Dette er ikke bærekraftig for mamma eller oss pårørende. Og stilte spørsmål til hvorfor ingen på sykehuset eller i helseforetakene har sett takten i innleggelsene. Vi fikk et møte, og det ble vedtatt å selge huset hennes, og få en omsorgsbolig med tilsyn for henne. Dette har hun nå hatt i fire år. Det har fungert bra.
Per nå er mamma på sykehus på grunn av lungebetennelse, og nyrene hennes sliter. Jeg som pårørende blir livredd og trigget når dette kommer frem. Ikke fordi jeg ikke tror hun får god hjelp, men fordi dette var det som startet alle innleggelsene hennes.
Jeg er i dag 34 år, har fått diagnosen borderline personlighetsforstyrrelse, har flere selvmordsforsøk i yngre alder, selvskading. Når jeg fikk barn, fikk jeg fødselsdepresjon, som gikk over i tidvis fødselspsykose som varte et helt år. Jeg sliter enda med tilknytning i nære relasjoner, en bunnløs mangel på identitet, og sliter enda med uforutsette forandringer i livet mitt. Jeg har gått til psykolog i store deler av voksenlivet mitt, og gjør det enda. Jeg droppet ut av skolen som 16 åring, og har hatt mye selvdestruktiv adferd, som har ødelagt mye av min mestringstiltro, evne til å ha folk rundt meg, og ikke minst ha mål og drømmer for mitt eget liv.
Nå er jeg snart ferdig med en bachelorgrad, som jeg har kjempet meg til gjennom voksenopplæring tangert med å være pårørende til mamma og pappa.
Det jeg vil belyse med historien min, er paradokset, slik jeg ser det, med all den kunnskapen vi har om sårbarhetsfaktorer og hvordan bare fattigdom alene som faktor påvirker helsen til noen i et livsløpsperspektiv. Jeg har vokst opp uten en barndom, som pårørende til foreldrene mine, og prøver som voksen å holde hodet over vannet, og klore til meg en utdanning. Det utløser ingen handicap, og det er tabubelagt. Det er veldig få jeg kan fortelle om det til, og de få gangene jeg har fortalt faglærere om utfordringene mine, får jeg bare beskjed om at det er ikke noe de kan gjøre. Jeg kan konte faget neste år.
Samfunnet er konstruert på en slik måte, at jeg, en voksen dame, med en uheldig oppvekst ikke kan lykkes. Det er bare plass til A4 familier som produserer trygge barn, som ikke trenger tilrettelegging eller litt ekstra tid.
I all tiden jeg var pårørende til mamma, fikk jeg aldri puste. Det innså jeg ikke før i ettertid. Alt overskuddet mitt gikk til bekymring og tilrettelegging for at hun skulle ha det godt.
Etter jeg etter mange år ble trygg på at dette ikke var min feil, eller var noe jeg skulle føle på skam eller skyldfølelse over, åpnet det seg en ny verden for meg. Jeg tok voksenopplæring, og er nå snart ferdig med en bachelor innen helse.
Det som plager meg nå, er at all jobben jeg har lagt inn for meg selv, med å tilgi meg selv, familie og alle rundt, og lære å møte andre mennesker uten frykt, så fikk jeg aldri den hjelpen jeg trengte.
Vi vet at barn av foreldre med psykiske lidelser er i risikogruppen, og vi vet at lav sosioøkonomisk status også presser en inn i risikogruppen. Jeg har vært innenfor begge disse, og helsevesenet har visst om at jeg har vært barn som pårørende. Tidvis når jeg møter på hindringer som kanskje «vanlige» personer ikke vil synes er vanskelig, har jeg et så lite overskudd at det kan bli helt sykt stort hinder. Et eksempel er når jeg flyttet nylig, og måtte ha overflytting av studiet mitt. Da måtte jeg gjennom prosessen å få godkjent fag jeg har tatt. Skolen brukte så lang tid på dette, at jeg gikk glipp av en eksamen og 3 uker med undervisning. Dette måtte jeg rydde opp i selv (sende mail om at jeg ikke fikk delta på eksamen, hva gjør jeg med forelesninger jeg ikke har deltatt på?). For meg som allerede har stablet stress høyt på skuldrene fra før, blir dette veldig tungt. Jeg får lyst til å gi opp. Og det er ingen som forstår det utenom meg selv.
Det jeg skulle ønske, er at vi kan se alle barn som vokser opp som pårørende. Vi må se konsekvensene de må betale for hele livet sitt, og ikke bare hvis de er heldige der og da. Jeg skal ikke måtte føle meg mislykket, når sannheten er at jeg i gode perioder der jeg føler meg trygg, tenker at SATAN jeg er så stolt av meg selv. Jeg har klart det umulige, en ørliten klassereise, og reise fra å bare være pårørende til å tørre å ta vare på seg selv og leve.
Det jeg tenker, er at når man skal systematisk overse barn som pårørende i saker som min egen, presser man de nederste i samfunnet enda lenger ned gjennom å ikke gi alle like muligheter, gjennom godt psykisk helsevern – som vil gi overskudd og mulighet til å skape et godt liv for seg selv, og tørre å drømme.

Avatar

Re: Min og mammas historie

sep 5 2022 - 20:16
Jeg blir litt våt i øynene av beundring for alt du har fått til, og for din lysende selvinnsikt og selvoppholdelsesevne! Ja, du kan virkelig være stolt av deg.

Jeg kjenner igjen mye av det du skriver om hvordan du har hatt det, så mye et barn ikke kan forstå hvert fall uten noen forklaring. Det er egentlig slik at barn skal slippe å tenke på sånt som syke voksne også, men det er i den ideelle verdenen, jeg vet i grunnen ikke om noen barn faktisk vokser opp slik, synes det virker som det er mange som sliter. Jeg har i godt voksen alder forstått at jeg var et barn med en pårørendesituasjon, men det ble dessverre aldri noen innleggelse av de voksne i min verden, så det ble liksom aldri kjent hvor galt det var, og ingen bedring. Dette var i de høyere økonomiske lag i samfunnet, det hjalp hvert fall ikke noe, absolutt ikke!

Jeg synes du skal være skikkelig snill og raus mot deg selv. Kjenn etter hva som gjør godt for deg, og styr dit. Det kan endre seg litt ettersom livet og årene går, men hold fast ved det som er sunt og godt for deg.

Masse lykke til videre!
Til forsiden