Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mann 33 år med Kompleks PTSD - Stavanger: Sliten

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mann 33 år med Kompleks PTSD - Stavanger: Sliten

jan 1 2021 - 14:18
Hei alle sammen.
Jeg trenger bare å få satt ord på det som gnager inni meg. Jeg er ensom,
og fryktelig sliten..

Jeg er opprinnelig fra Nord-Norge og har bodd der meste parten av mitt liv.
Og det har vært ett liv med noen gode ting men også mye vondt.

Jeg ble utsatt for vedvarende fysisk og psykisk vold hjemme fra jeg gikk i 4. klasse på barneskolen og til jeg ble 16år og flyttet for meg selv. Jeg var vitne til at min mor ble utsatt for grov vold, og jeg sørget for at volden var fokusert på meg som eldst for å spare mine yngre søsken. Allerede som 12 åring kom angsten, marerittene.. Jeg begynte å drikke å røyke. Skolen var ett vanskelig sted å være. Mobbing, lærere som ikke var veldig grei å ha med å gjøre.. Det var en tung tid. Og kroppen begynte å lage trøbbel også.. Punktert lungene mine 4 ganger, og har vært operert flere ganger enn jeg liker å tenke på.. Heldigvis er den tiden over.

Jeg holdt alle ting unna med å være arbeidsnarkoman.. Men når jeg fikk ett barn i en alder av 22, fra en dame som brukte meg som rebound. Og det ble klart at en stefar skulle inn i bildet så kom den store smellen.. Og det ble 9 år med mye jobb.
Voksen psykiatrien, Medisiner.. psykomotorisk fysioterapi, innleggelser.. Samtidig som jeg prøvde å balansere det å leve på en elendig AAP, være en god samboer for hun jeg var sammen med i 8 år og å stille opp å være en god far.

Til slutt ble jeg ferdig i Voksen Psykiatrien men jeg kommer bestandig til å ha Kompleks PTSD fra tiden som barn. Det er ikke noe å gjøre med desverre.
Så jeg ble da 100% Ung Uføre i 2019 i en alder av 32 år.
Jeg ble alene i 2018 etter brudd med min samboer, det var jeg som forlot. Jeg klarte ikke mer.. Jeg gav alt jeg hadde, men fikk sjeldent tilbake.
Jeg kvittet meg med mesteparten av mine "venner" rundt 2015. Mange gikk ned en vei med rus og stoff som jeg ikke kunne følge etter. Så jeg kvittet meg med de jeg hadde vokst opp sammen med.

Fra 2018 til 2020 er jeg helt alene. 2 år i en Leilighet i Nord-Norge. Det eneste mennesket jeg møter jevnlig og har en god relasjon til er min Bestemor. Jeg har en veldig god relasjon til min datter og, men vi har bestandig bodd langt fra hverandre.
Så det blir mye telefon, meldinger og snap.

I starten av 2020 møter jeg en dame, det blir en heftig match og det virker som at jeg har møtt kvinnen i mitt liv. Så jeg flytter til Stavanger og noen måneder etterpå er det hele over.. Jeg har forsåvidt landet greit på føttene. Jeg har en fin leilighet, fine ting, fine klær.. men også det vedvarende problemet.. ingen mennesker. Jeg har ikke sett min datter på 6mnd grunnet korona fare her sørpå. Og jeg har vært helt alene, i en fremmed by, 200 mil unna Bestemor som er det eneste mennesket som har brydd seg om meg.

6 måneder uten en klem.. ett håndtrykk.. ett ansikt.. Og jeg er sliten. Jeg kjenner ensomheten ligge tungt over brystet å jeg er på full tur inn i en dyp depresjon.
På grunn av medisiner så drikker jeg ikke. Eneste rusmidlet jeg bruker er Snusen.
Jeg har forsøkt å gå på byen.. komme i prat med noen.. men det er vanskelig. Og jeg er edru så det er ikke som om at man kan sjekke opp noen heller.
6 mnd med Tinder Gold.. får flere matcher.. ingen dates.. folk stikker når man sier man er uføre. Men jeg kan jo ikke lyge om hva jeg jobber med heller.. rett og slett penger ut av vinduet. Dating sider på face.. bare å glemme.

Jeg er jo en helt vanlig mann, velstelt, naturlig atletisk bygd kropp, ikke stygg å se på så vidt jeg vet. Men like vell så er det ingen som ser nytten i meg. Og jeg sitter i en landsdel uten noen kontakt punkter, ingen familie, ingen venner.. Det er kjempe tungt.. Men jeg vil ikke reise nordover heller.. alt for mange dårlige minner.. for mye som har skjedd. Jeg kan ikke leve der oppe lengre.

Så jeg kjenner på det at selv om at byen er så stor.. så er den likevel så liten. Det er vist ikke plass til meg noen steder. Å jeg skulle ønske at noen bare kunne se meg.

Så det var bare litt av det jeg hadde på hjertet. Jeg trenger å legge meg å hvile.
Jeg er allerede utslitt av dagen, og det er lenge igjen til kvelden. Jeg har vært sterk så lenge at jeg lurer på om kroppen snart er brukt opp.

Jeg har såpass mye traumer og dårlige erfaringer med menn, at jeg har vanskelig for å ha kompiser. Men samtidig savner man jo å ha venner.. Jeg driver med foto, litt gaming, serier, går tur.. kjører sparkesykkel. Bilen solgte jeg. var ikke vits i å ha.
Å skulle det ved ett mirakel være en kvinne mellom 18 og 35 som leser å vil ta kontakt.. på tross av mine mange feil og mangler. Så gjør det.. jeg har lettere for å være rundt det motsatte kjønn. Det er så mye lettere å bare være meg da.
Til forsiden