Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Mann 26 som ensom

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Mann 26 som ensom

mai 30 2021 - 00:39
Hei, jeg er en mann på 26 år som er ensom.
Jeg har aldri hatt kjæreste og det som hører med der, og har for tiden bare 2 personer som jeg ser på som venner.
Jeg har som barn/ungdom hatt det helt ok med noen få venner på barneskolen, noen nye venner på ungdomsskolen, mens på videregående så ble det vel aldri noen skikkelige vennskap utover det at jeg kom godt overens med de fleste i klassen. Ingen av mine vennskap har vart i særlig mange år.

Jeg er på ingen måte utadvendt og jeg har egentlig aldri vært med på fester og andre tilstelninger pga. mangel på folk å reise med, ingen invitasjoner, og, på det tidspunktet, valget om å ikke drikke, og unngå situasjoner med drikkepress. På denne måten har de få vennskapene jeg har hatt forsvunnet gradvis i takt med at de møter nye folk og etablerer nye vennskap. At jeg er noe introvert har ikke hjulpet meg til selv å prøve å opprettholde kontakten med tidligere venner heller.
Alle vennskap jeg har hatt, inkludert de jeg har nå, har oppstått på måter jeg ikke selv har kontrollert. Altså folk som jeg har gått i klasse med, kolleger osv.

Jeg har som oftest aldri hatt problemer med å være for meg selv. Jeg har stort sett hatt ting å holde på med som har hindret meg i å tenke over situasjonen jeg har vært i. De siste 3-4 årene har jeg hatt et prosjekt gående som har tatt alt av fritid. Når jeg ifjor fullførte prosjektet innså jeg plutselig at jeg har gått glipp av alle "vanlige" ting folk på min alder går gjennom på den tiden. Og jeg føler jeg har falt enda mer utenfor. Det siste året har vært ekstra preget av ensomhet og følelse av depresjon kanskje, Og håpløshet for om dette kommer til å ordne seg.
Jeg sliter med motivasjonen på det meste da hver dag er lik. Og jeg sliter med å se positivt på ting. Jeg går på jobb, jobber veldig ofte helt alene, reiser hjem, sitter på sofaen og syns synd i meg selv og går og legger meg. Helgene tilbringes også som oftest alene med unntak av kanskje en middag hos foreldrene av og til.

Jeg har prøvd å snakke litt med min eneste venninne om dette, men hun har "livet på stell" og klarer kanskje ikke å helt sette seg inn i situasjonen. Hun prøver å gi råd, men har samtidig hendene fulle med små barn, og har derfor lite tid til overs. For meg er hun min beste venn, men jeg vet at det ikke er gjensidig, da hun har andre gode venner.
Nå føler jeg kanskje litt på frykten for at også dette vennskapet skal ryke siden hun har et helt annet liv og helt andre prioriteringer enn jeg har. Vi har forsåvidt daglig kontakt gjennom snap, og snakkes av og til i jobbsammenheng. Men vi møtes eller snakkes svært sjelden på fritiden...
Min andre venn har også et liv med dame og en vennegjeng utenom meg. Men der føler jeg meg ikke like trygg på å snakke om situasjonen.

Jeg har profil på diverse sjekkeapper og en app for å finne venner, men der er det nokså dødt. Det har nok gitt selvtilliten en real knekk. Som om den ikke var lav nok fra før.
I tillegg er kombinasjonen av å være introvert, det å bo på en liten plass og det å ha interesser som ikke så mange andre har, nokså dårlig. Å ta kontakt med vilt fremmede er egentlig helt utenkelig for meg da jeg rett og slett ikke tørr.
Jeg er nok ikke mega-pen, men er nokså normal kroppslig, i helt ok form. Har mye selvironi og de vennene jeg har vil nok beskrive meg som en artig og snill type.

Nå når sommeren nærmer seg kjenner jeg ekstra på ensomheten når alle andre har begynt å planlegge ferier eller aktiviteter ilag med venner, kjærester eller familie. Mens jeg er livredd for å måtte tilbringe hele ferien alene.

Dette ble et meget langt innlegg, snakk om å gjøre en kort historie lang! Men kanskje det var litt godt å få det ut litt.
Så er spørsmålet om det er noen her som kanskje har noen tips eller tanker å komme med rundt det å takle denne situasjonen.
Eller om noen rundt min alder kunne tenke seg å chatte litt eller bli kjent. Er interessert i både potensielle venner og venninner, i utgangspunktet i hele landet, men jeg holder til i Bergens området.
Avatar

Re: Mann 26 som ensom

mai 30 2021 - 11:24
Kan kjenne meg litt igjen her. Men det vanlige folk holder på med i alderen 18-26 er stort sett fyllerør og generell idioti, så det er ingenting å trakte etter.
Avatar

Hei. :)

mai 30 2021 - 14:00
Jeg bor desv. I oslo. Skulle gjærne møtt deg irl. Jeg er 29-årig gutt. Har opplevd og følt mye av de samme tingene, og mye smerte i lang, lang tid.

Men jeg har blitt bedre. Jeg har hatt milde aspergerpsymtomer og strevd med å forholde meg til mennesker. Spesielt mellommenneskelige relasjoner og å føle at jeg har et trygt, stabilt senter i meg selv.

Hvis du klarer å finne trygge treningsarenaer på å omgås andre, tror jeg det vil være godt for deg.

Hvordan er det for deg å småprate med andre? Er du god på det? Par tips fra meg:

Hvis du snakker med andre om noe. Elle rnoen spør deg om noe:
-Spør tilbake om det samme, eller om noe lignende. Spør gjærne hvorfor andre liker det de liker/svarer som de svarer.

-send ballen 2 ganger: Spør hva andre liker, deretter hvorfor de liker det. Eller lign. Spør 2 ganger etterhverandre.


Sender du ballen flere ganger til andre. Vil også andre begynne å sende ballen til deg, og interessere seg for deg også.

Hvis noen spør: hvordan is liker du? Og du svarer "denne", uten å spørre tilbake, eller du spør tilbake og den andre sier "lillipop" . Og det kun er et spørsmål og svar fram og tilbake, så skaper man ingen mer avansert dynamikk... Så send gjærne ballen 2-3 ganger til andre for å skape ulik dynamikk. Da føles også samtalen naturlig.

Hvis man er nedfor, så går man fort i den fella at man blir veldig selvoptstt og kun "vil ha fra andre" og man føler seg mindre istand til å gi av deg selv, eller ha interesse for andre.

Men hvis man presser seg til å interessere seg mer for andre, vil man ha lettere for å få mere tilbake.. Selv om det kanskje er ekstra vanskelig om man sliter. :)

Vet ikke om det her hjelper deg, men hvis det gjør det, så er d kult.


Fontenehuset i Bergen kan kanskje være en plass å sjekke ut. Hvis du vil finne en arena du vil møte folk på. God luck :)




Avatar

Re: Mann 26 som ensom

mai 30 2021 - 18:13
Frikar-1: Når det gjelder hva folk flest gjør på den alderen, så har du nok forsåvidt rett, men jeg vet at det fortsatt finnes folk som kan ha en rolig kveld, drikke alkohol uten å bli dritings og rett og slett bare ha en koselig kveld.

TårnetTilCarlsen: Jeg føler at når jeg først er i en samtale at jeg klarer meg helt OK. Jeg klarer som oftest å spørre tilbake osv og få en samtale til og gå. Med de jeg kjenner godt så kan jeg ihvertfall prate i vei uten stopp, sikkert nesten for mye igjen! Problemet er egentlig å ta det første steget for å starte en samtale med noen jeg ikke kjenner.
I tillegg så er livet mitt på et sted der jeg aldri treffer nye folk. Kan sikkert skylde litt på korona, men samtidig så har jeg jo aldri vært typen til å starte en samtale med en fremmed uansett.
Jeg har heller ingen interesser som er så lett å finne sosiale arenaer for, så de eneste nye folkene jeg møter er de som står i kassa på forskjellige butikker...

De få jeg snakker med om dette sier jo at jeg "må bare" presse meg selv til enten å snakke med nye folk eller reise på sosiale aktiviteter.
Men så er det jo en sperre i hjernen som gjør at en ikke klarer å presse seg. Lav selvtillit, frykten for å bli avvist eller ikke passe inn, frykten for å bli stående igjen utenfor en samtale...
Hadde jeg bare hatt en person som jeg er helt trygg på som kunne vært med meg på slike ting, så hadde jeg kanskje klart det.
Jeg har jo forsåvidt en person jeg er så trygg på, men så har jo vedkommende sitt eget liv å prioritere. Som forsåvidt er helt forståelig.
Avatar

hello from Stavanger

mai 30 2021 - 20:49
Hello claas1995, life has challenges definitely. But it is also full of hope. I have been in your place and i know how you feel. I come from a different culture and i would love to talk to you and may be try to help you as a friend.
Til forsiden