Ensomhet er bare en av mange følelser jeg har. Det er en vond tanke, ikke minst nå når vi nærmer oss dagen vi skal feire jul. Men når jeg sitter analyserer mine motiver for ting som har skjedd, Gjør opp status for hvor jeg står i livet. Ja da dukker det ofte opp, Jeg har blitt gammel. Ikke fikk jeg gleden å bli far. Og det savnet er virkelig sterkt. Tenk å få oppleve det. Bli far. Danne en egen familie.
Men det vil nok ikke skje. Da hadde jeg måtet vært så he heldig treffe ei som kan få barn. Og det er lite sansynlig.
Savnet etter ha en familie. Savnet etter julaften med glade lykkelige mennesker. Pyntet. Så lukten av julemat i huset. Det er så utrolig mye man savner fra sin ungdom. Så mye man ville gitt en partner.
Men igjen, det skjer ikke. Tomheten og ensomheten blir enda vondere.
Håpet er jo at det finnes ei der ute som trenger meg. Ei jeg kan få bli gammel sammen med. Ei som har innsett at nærhet og menneskelig kontakt betyr mer enn penger og dyre biler. Ei som vet at lykke og tid er de to tingene som betyr mest. Ikke ting og penger.
Men rask faller jeg tilbake til virkeligheten. Ensomheten faller ned i meg nok en gang. Det finnes nok ikke håp.

Utrolig vondt å lese

Jeg rekner med at det er mange kvinner som også har det som deg. Jeg er selv ensom etter å ha mistet mannen min. Men det er jo alltid mulighter her i livet. Problemet er at alle de ensomme hlder seg for seg selv det er vanskelig å møte de. De går på jobb spiser middag ser på TV og går og legger seg. Dette gjelder både kvinner og menn. Ikke rart vi har en bølge av ensomhet over ladet vårt, når en ikke oppsøker møteplasser hvor en passer inn og har interesser.
Bare noen tanker som jeg håper kan bli til oppmuntring!