Vet det er mange som har det sånn, kanskje ekstra i disse tider men jeg holder på å kveles. Forakter meg selv for å syns synd på meg selv og ikke klare å komme ut av det. Jeg er det for svarte en oppegående dame på førti pluss, burde ha taklet dette, håndtert dette og møtt verden som den jeg egentlig er.
Har all verdens tid å tenke på, og har tenkt mye. Om alt.
Mye irritasjon og frustrasjon over meg selv, og mye forståelse overfor resten av verden.
Om jeg stikker en finger i jorda,- hadde jeg likt meg som person, valgt meg om jeg hadde møtt meg selv? Nei, hadde nok ikke det. Jeg hadde vært både for mørk og låst for å fylle mine forventninger og krav.
Men så snur jeg det,- jeg er bra nok når noen trenger en skulder å gråte på, en psykolog når verden er tung, eller blåse ut frustrasjon over familielivets strabaser.
Jeg er kjekk og ha til sitt bruk. Så blir alle borte igjen.
Tilbake sitter jeg med meg og mitt, og styggen på ryggen som spiser meg opp innenfra.
Klarer ikke forholde meg til voksne mennesker lengre, sosiale antenner visner. Og det skremmer meg.
Vet hvem jeg er utad, og det er et valg jeg har tatt. En alenemor i full jobb med travle dager, med barna i fokus. Det er sant også, for all del, men det er også det eneste.
Når i xxxx begynte jeg å se på meg selv som offer? Hvorfor er det ikke nok å være mamma på heltid? Fysj jeg er utakknemlig.
En lykkelig mor er en god mor. Betyr det at jeg er en dårlig mor??
Jeg har nok resignert og innsett at dette blir resten av livet mitt. Det er ingen god følelse men hvorfor kjempe mot noe jeg taper uansett.
Det var akkurat hit jeg ikke ville, skulle ha full kontroll hele veien. Et sted mista jeg den.
Føler hjerte råtner og hjernen krymper, kjenner ikke meg selv igjen. Livet er vel bare sånn?
Mye er min egen feil, skulle og burde, og alt det der men kan ikke skru tia tilbake.
Blåser heller ut her, tørker tårene og møter verden som forventet av meg.

Hei.

Jeg føler at jeg kjenner en god del igjen i det du føler, men det kan hende jeg tar feil. Jeg følte da og på et tidspunkt at jeg mista helt tålmodighet med andre og deres problemer, jeg som alltid har vært så forståelsesfull og ville alle godt. Og jeg kjenner og så godt den følelsen av å snakke seg selv ned og tenke dårlig om meg selv, noe jeg opplever at du gjør.

Det som var redningen for meg, var å lære om mindfulness og selvmedfølelse. Virkelig, det har hjulpet meg utrolig mye, i tillegg til at jeg og endelig forsto hva jeg slet med.

Du er ingen dårlig mor, men du er ei mor som ikke har det så godt med seg selv akkurat. Det er jo ikke nok å være mor, mødre trenger og noe, trenger og folk de kan snakke med og støtte seg på. De trenger og å få ha sine egne ønsker og behov. Og få gjøre sine egne ting.

Jeg lover deg, det er ting du kan gjøre nå for å få det bedre. Slik at jeg håper du vil prøve å ta mer tak i det, enn bare å blåse ut her, og bite tennene sammen og fortsette videre. Jeg har selv brukt den taktikken i mange år, at jeg bare skulle blåse fra meg, og så greie å fortsette etter det som før, for jeg trodde uansett ikke at det kunne forandre seg. Men så viste det seg, at det kunne det. Og jeg er så glad for at jeg oppdaget det! Så jeg håper at du skal gjøre det, du og. For du fortjener det:)

Hei.

Kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Har egentlig ikke innsett det før nå: Jeg må ha hjelp!
Håper du også oppsøker en psykolog eller en annen form for hjelp.

Lykke til, jeg heier på deg