Forholdet mitt er over, men vi bor fortsatt sammen og det har vært sånn en stund. Jeg har fått meg ny jobb og stortrives der. Hver kveld og hver helg sitter jeg alene. Vet ikke hvor mye jeg takler det mer. Ensomheten som leder til depresjon. Har fått diagnosen emosjonell personlighetsforstyrrelse og da gjør dette meg enda mer deprimert. Jeg går til psykolog og i gruppe. Holder fasaden og har det man kaller flink pike syndrom. Men er lei av å være alene, men samtidig blir jeg overveldet av å være med mennesker. Vet ikke hva jeg skal gjøre og er en person som folk liker da jeg klarer å spille glad og utadvendt. Klarer ikke å legge dette bort heller..
Er det noen flere som har det sånn?

Hei

Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg er sjelden meg selv i samtale med andre mennesker. Jeg spiller en person jeg tror andre forventer jeg er. En uten problem. En sterk rakrygget mann med godt humør. Mens på innsiden blør jeg.

Hva en skal gjøre spør du. Vel, hadde jeg hatt et supert svar på det. Har man beskyttet seg bak en fasade i lang tid er det vanskelig å legge den fra seg. Det er jo en grunn til at den ble bygget. For meg går det helt tilbake til foreldrene mine og skoleår med mobbing. Vet du når du begynte å gjemme deg bak fasaden din?

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her. Har godt humør, er godt likt, er sterk og en ledertype - men går konstant rundt meg smerter inni meg... For min del begynte det vell fra jeg var liten og etter jeg ble eldre så er det alle år i fosterhjem med psykisk og seksuelt misbruk som gjorde at jeg sikkert gjemte meg og latet som jeg var oppegående - sterk - positiv og klar for å ta verden. Når jeg egentlig var klar for å bare knekke sammen..

Synes dette er tøft og snakke om.. Gjør alt jeg kan for at livet skal bli bedre, men allikevell blir det ikke det inni meg og hullene fylles ikke og jeg begynner å bli ekstremt lei av at det er sånn..

Det er trist å høre om den harde barndommen din. Du kan skrive til meg når du vil. Jeg sitter mye alene salv. Har hunden min. Og noen fisker i akvarium. Hadde inderlig ønsket meg et sånt facebook liv. Dame og barn jeg kunne ha postet bilde av og vert stolt av. Ikke at jeg tror det er perfekte liv men. Har unnvikende personlighetsforstyrrelse og ptsd. Har vert i psykiatrien i over 20 år med div grupper og behandlere. Jeg kan ikke si at jeg føler meg forstått fullt ut men de gjør så godt de kan.

Det er vanskelig snakke om det som er bak fasaden. Det er derfor man bruker massevis av energi på å beskytte det. Kroppen reagerer på fare. Man kan godt skjønne man bør snakke om det men det hjelper ikke. Klørne er ute med en gang.

Ble vel litt rotete dette. Vanskelige tema. Jeg skammer meg veldig over hvem jeg er og hva livet mitt har blitt.

ja forstår alt her. kjenner meg igjen. tror det er mange av oss. som er som klovner "der ute". og så gråter vi når vi sitter alene. er det ikke jævlig? og hvorfor? hvorfor skal vi late som alt er okay når det på alle måter ikke er? jeg vet ikke. mulig vi er opplærte til det. og vi vil ikke blottlegge oss liksom. tenk bare: hva svarer du når mennesker spør går det bra? selvsagt svarer du ja. den største løgnen av dem alle..

Alle svarer ja, men det er mange som ikke har det greit... De blør innvendig og når de er alene gråter de og vet ikke hva de skal gjøre med livet sitt. Det hjelper å være ærlig om hvordan man har det.