Litt om meg, masse forskjellige traumer opp igjennom oppveksten som sikkert er grunnen til at jeg nå sitter her alene som vanlig og vurderer å ta livet mitt

Når jeg var ca 15 Begynte jeg å jobbe egentlig bare for å slippe å være hjemme så etter vært tok jeg fagbrev og skulle begynne på fagskole når jeg begynte på fagskolen så hadde jeg prøvd å kjøre meg ihjel 2 ganger så ettervært så skjedde det mye på en gang og alt ble værre

Dro da til fastlegen egentlig kun for sovemedisin da jeg hadde slitt med søvn i en del år men da sluttet jeg helt å sove ente med en akutt innleggelse og etter det har det blitt en del innleggelser

Hadde begynt å isolere meg lenge før det der men har bare blitt mer og mer isolasjon

Har hat selvmordstanker så og si vær dag I mange år nå og noen forsøk

Har aldring hat noen god grunn til å leve og ser bare for meg at jeg ender opp alene uten noen mening med livet

Vet ikke om noe av det jeg har skrevet gir noe menening så kort sagt så har det vært mye forskjellig dritt oppigjennom blitt noen selvmordsforsøk og isolert meg mer og mer siste årene

Hei!
Jeg sliter mye med det samme, jeg ønsker å dø. Men det å dø er ett problem da de jeg er nær vil bli påvirket av det. Vi får vel bare fortsette så lenge vi kan

Bra du skriv inn her!

Når eg først las overskrifta og første del av teksten du skreiv, tenkte eg umiddelbart at; dette må det gå an å gjere noko med!

Kjenner ein med traumar og veit dette ikkje er nokon spøk, og har og hatt vennar som har prøvd å ta sitt eget liv..

Det eg tenker når eg les teksten din er; Har du snakka med legen din om dette?
Har du prøvd å gå til ein psykolog eller vore i ein form for terapi?
Har du nokon du kan snakke med der du er?

Ein veit jo at isolasjon som regel ikkje vil føre ein dit ein treng i livet sitt. Likevel tyr jo mange til nettopp dette/ eller på eit vis havnar der. Noko eg skjønnar veldig godt.
Eg tenker og på om det er nokon tilbud du kan gå til der du kan få møtt nokon, og om dette kan vere aktuelt, men veit at det med traumer ofte er vanskeleg å ha for masse folk og kaos rundt.
Får du gjort litt aktivitetar i løpet av dagen. Får du bevegd deg, trent litt eller noko.

Sorry om dette virkar som veldig trivielle svar. Kanskje du har tenkt gjennom alt dette. Og eg skjønnar du treng å bli tatt alvorleg.

Viss det skal vere eit råd eg kan komme, så er det vel å ikkje gje opp, og å prøve å begynne med ein ting i gangen.
Ein skulle vel strengt tatt vore i ein anna situasjon, og dessverre så kan ein liksom ikkje hoppe framover der. Det er liksom det triste med å slite med ting. Håpar berre at du på eit vis kan begynne med ein ting for å kanskje kunne finne noko som kan hjelpe deg litt eller få deg litt på vegen framover på eit vis, og så prøve å begynne der..?

Min erfaring er i alle fall at det å møte andre som slit kan vere ei støtte..

Du er veldig vag i dine forklaringer på hva som egentlig har foregått hjemme. Kan det være et oppgjør som må tas for at du skal komme deg videre i livet?

Søkte hjelp for søvn ente med akutt innleggelse etter div spørsmål fra fastlegen etter det har det blitt innleggelse etter innleggelse og 2-3 henvendelser som ble avist...

I januar ble de en tur med ambulanse til legevakta etter et selvmordsforsøk etter det ble et akutt team koblet inn og ny henvisning

Var på en innkomst time nylig ser ut som det blir utredning for personlighetsforstyrrelse og muligens terapi ettervært, tok bare nesten 2 år....

Hva som egentlig har foregått hjemme.
Seksuell Overgrep, ikke mot meg
Set flere i nær familie slitte ganske mye
Omsorgssvikt
Mobbing
Venner som tar livet sitt
++

Det hele ente med at jeg begynte å jobbe istede for å være hjemme når jeg var 15, så skole+jobb ble ca 7-22 mandag-lørdag frem til jeg flyttet ut

Høres ut som du kan ha god nytte av terapi for å bearbeide unormale livsopplevelser og trolig også en del feillæringer som følge av dette. Husk bare at det behandlerne som jobber for deg, ikke omvendt. Derfor er det også viktig at du har et klart mål for hva du vil oppnå.

Du har ikkje hatt det lett..
Håpar du får tatt tak i ting og jobba med det.
Ett skritt i gangen.

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg er bare så lei av alt

Er lei av å være lei

Takk for svarene

Skjønnar det.
Det er lov å vere lei.

Har du ein plass du kan gå for å møte andre og berre vere deg sjøl, eller ein plass du kan få hjelp?

Nei ikke egentlig, er egentlig student så har skolen men er sjukemeldt så er ganske mye fravær og ungår folk mes mulig så er ikke så veldig sosial der heller