Jeg kveles av stillheta. Kveles av husets fire vegger og kveles av å ikke ha en grunn til å gå ut. Kveles av neste dag, neste helg og neste uke, vel vitende at ingenting forandrer seg. Ingen ringer på døra, ingen ringer på telefon, ingen sender en melding. Kveles av å se lykkelige folk jeg kjenner på alle story’er og insta-kontoer, alle er lykkelige uten meg. Aldri meg.
Og ja, jeg har tatt kontakt. Jeg har ringt, sendt en melding eller stukket innom. Jeg har forsøkt å strekke ut en hånd, men ingen tar den.
Kveles av meg selv, mine tanker og mine følelser. Kveles så det gjør fysisk vondt.

Det største problemet jeg har med sosiale medier er at alles liv fremstilles som perfekte. Alle er så lykkelige hele tiden osv. Men det er jo selvfølgelig ikke sånn virkeligheten egentlig er. Det som vises på folk flests sosiale medier må ikke forveksles med en dokumentar. Å vise personlige nederlag, ensomhet, depresjon i sosiale medier skjer nesten aldri, men det er noe ALLE opplever.

Den lille biten jeg bruker sosiale medier er utelukkende fordi det gir meg noe som er veldig verdifullt, og som jeg ikke ville vært foruten (oppveksten/barndommen til mine nevøer).

Må si meg litt enig med M23Oslo ovenfor her i at sosiale medier er et falskt sted ofte fordi de fleste viser bare de fine og fantastiske sidene og opplevelsene sine og blir daa fremstilt som perfekte på noen måter. Og selv om at jeg er fullt klar over dette sitter jeg selv ofte og grubler over akkuratt dette og hvorfor kan jeg ikke ha hvertfall en god ting. for nå om dagen så er det like som "klikker" for meg. men man er aldri alene og selv om man føler at ting går alltid 1skritt frem og 2 tilbake så kan det nok stemme at depresjionen og de vonde tankene osv som henger med ensomheten forverrer og gjør ting værre. Selv bruker jeg litt sånn mot argumenter med meg selv når jeg begynner å skrense utenfor med negative tanker som feks at jeg føler meg ensom og alene hele tiden, men derigjen å bo alene og være singel så kan jeg spise, sove når jeg vil, ingen regler eller andre folk å forholde seg til innenfor veggene og det gir ofte et lite løft i en ellers så trist dag :)
PS: om du vil prate med noen så bare ta kontakt :)

Og jeg er velig enig med dere begge, sosiale medier er et ytre og gjenspeiler sjeldent virkeligheten.
Dette er jeg veldig klar over, og det er ikke det om er utfordringen heller.
Det er sårt å se, dag etter dag, helg etter helg, at naboer, bekjente og venner, møtes i sammenkomster over en kaffe, et bål eller en pils, med eller uten barn.. men jeg eller vi blir ikke invitert eller inkludert.
Og all min usikkerhet og dårlige selvbilde får grobunn når jeg får være i fred med mine tanker og følelser, uten avbrudd fra en prat om været, et Hei, eller bare sosial stillhet. Det faktum at jeg er blitt så alene, etter så mange år her, er vanskelig for meg å forstå men har samtidig innsett at det må være en grunn.
Blir utrolig imponert over dere som klarer å finne lyspunkter i hverdagen, det fikser jeg ikke lengre, som gjør meg enda mer frustrert. Jeg er egentlig en blid og glad dame, sosial og utadvendt men dette har forandret seg de siste årene.
Kan ikke fordra den tanken, og enda verre,- jeg klarer ikke gjøre noe med å snu trenden heller. Jeg er lei av meg selv.

Hva med å delta på gruppeturer arrangert av den norske turistforening?

Veldig godt forslag, skulle virkelig vi hadde slikt. På en liten plass som dette, er det ikke slike turer. Her er stilen Topp-tur eller ingen tur.. Barna og jeg er mye på fjellet, noe jeg setter veldig pris på, men savner selskap for min del. Ikke som mamma men som meg. Trenger ikke mennesker rundt meg hele tiden men litt selskap hadde vært godt. Føle at jeg betyr noe, som meg.
Må også understreke at jeg elsker barna mine, setter de først i alt og fokuset er hos dem konstant. Ønsker meg en liten pause innimellom, sammen med noen så jeg kan være bare meg.

Åh, det var synd. Skjønner at det blir ensformig å føle seg aleine så ofte. Barn kan jo ikke dekke alle ens behov selv om man er glad i de, så det er forståelig.

Beundrer de som klarer å ta tak når de har det vanskelig, de som har den styrken. Har fått høre at jeg er sterk men jeg ser det ikke, eller føler det.
Prøver å hente motivasjon og inspirasjon fra fremmede jeg møter, fra naturen og fra barna mine. Dessverre blir kampen mot meg selv, for hard og jeg er tilbake med følelsen av alene og ubetydelig. Snakk om å synes synd på seg selv, ikke sant? Mange dårlige vaner jeg må snu.
Takk til dere som har svart meg, gitt meg innspill jeg kan bruke et steg frem.

Hei kjære deg,

Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Jeg har bodd i Oslo siden jeg var 19, nå er jeg 36. I en periode fra jeg var 24-28 hadde jeg et stort nettverk og mange venner jeg kunne tilbringe fritiden min sammen med. Men etter 2 forhold var de fleste vennene borte eller flyttet. Så tok jobben over en stor del av livet mitt, enda et forhold tok slutt og plutselig fant jeg meg selv i å tenke de tankene du har beskrevet. Som at stillheten i en tom leilighet treffer deg som en knyttneve i ansiktet. Når man kommer hjem fra en ferie eller jobbreise, full av inntrykk man vil dele men ingen å dele dem med. Jeg forstår deg.

Det jeg gjorde var å bryte opp i alle gamle mønstre. Jeg flytter. Langt vekk. Til en by i den nordligste delen av Norge hvor jeg har både venner og familie. For første gang på lenge kjenner jeg at jeg gleder meg.

Jeg unner deg vennskap, fellesskap og følelsen av å bli inkludert. Jeg tror det vanskeligste med dette, i alle fall har det vært veldig vanskelig for meg, er å være ærlig på at man sliter med ensomhet. Forhåpentligvis hjelper dette forumet både deg og meg. :-)

Det er håp.

Hei, og takk for et fint svar!
Veldig godt å høre at ting løste seg for deg, og du bekrefter det jeg håper på.
At å flytte her i fra, vil gi meg en ny start, med nye inntrykk og nye mennesker.
Etter flere tunge år, fortjener både barna mine og jeg at jeg finner meg selv igjen, og kan være den mamma’n jeg ønsker å være.

Igjen, tusen takk!