Det finnes nok andre tråder om dette. Men,,
Flere enn meg som gruer seg i disse tider til jul?
Sitte aleine på både julaften og inn i det nye året?
Det er en smerte som virkelig gnager. For 10 år siden var julen en glede. Forventninger. Lukten av julemat. Og ikke minst, glede over være med den man elsket. Så mister man famile. Mister den man elsket. Flytter, og mister dermed det sosiale nettverket. Det ene fører til det andre, og plutselig sitter man aleine. Det er en ting som virkelig gjør vondt i hjertet. Tankene om at det må da være ei der ute som trenger meg? Ei som føler det samme som meg, ensomhet, Men det ser ut som om også det toget har gått. Joda, det finnes tilbud der man kan feire jul sammen med andre. Men også det gjør så vondt at jeg aldri ville gått. Se lykkelige par, jeg unner de det, Men det er som en kniv i hjertet å se på. Tankene om hun som for bare 3 år siden sa: Neste jul feirer vi sammen, jeg, deg og ungene. Slik gikk det ikke. Så nå er jul, nyttår regelrett vondt.

Er blitt mer ensom under pandemi jeg. Gruer meg også til høytid.

Familien min hater meg og har kuttet kontakt. Jeg blir helt alene på julaften og ja, som jeg er hver dag egentlig. Gruer meg noe sykt.. jeg satt alene og gråt på bursdagen min i år og det samme gjør jeg nok på julaften..

Jeg tilbød denne brukeren en samtale og vennskap, og fikk til svar at jeg i så tilfelle måtte bevise at jeg ikke var en av hans søsken (?) som han hevdet "stalket" han her inne. Når jeg sa at jeg selvfølgelig ikke er noen fra hans familie og at han måtte prøve å stole på folk og ta imot når folk strekker ut en hånd til han, tok han like gjerne å slettet meg.

Så mye får man igjen for å prøve å være et medmenneske.

Dårlig gjort men ikke ta deg nær av det. Folk er paranoide å det har ingenting med deg å gjøre. Men jeg forstår det er et paradoks å prøve å støtte noen som sier dem er ensomme og så blir du selv dumpet som venn av den ensomme selv. Man begynner jo å lure