Jeg og min samboer flyttet til «et sted« for ca. Et år siden, grunnet jeg ville studere. Situasjonen idag er at jeg pendler 50min hver vei til studiene (ingeniør-studie, så det er mye arbeid) i tillegg til å pusse opp hus alene, og vi bor 20min unna nærmeste tettsted og jeg kjenner ikke så mange. Hun er sjef og bruker all sin tid på jobb, og tillegg har tre andre jobber. Veldig krevende jobber. Nå er hun gravid også, noe vi valgte å gjøre da vi hadde det bra i sommer. Nå orker jeg ikke mer, jeg har aldri følt meg så ensom med en person i hele mitt liv og vi venter barn sammen. Hennes hobby er jobb og hus interiør, mine er uteaktiviteter, noe jeg heller ikke får gjort ettersom vi bor så avsidesliggende til. Jeg har lyst til å gå fra henne, men jeg har ingen penger igjen ettersom jeg er student og hun eier 75% av huset. Jeg er så frustrert .. jeg vil så gjerne ha en fremtidig med et barn, men hun har aldri tid til meg.
Mvh frustrert mann 29

Det er aldri godt å føle seg ensom og alene i ett forhold når andre parten så vidt har tid til hverandre. Du skriver at dere hadde en super sommer sammen og valgte å lage barn sammen, livet har flere episoder og perioder, akkurat nå kan det føles ut som slik det er i dag, er sånn det alltid kommer til å være, det trenger det nødvendigvis absolutt ikke å være. Har du prøvet å snakket med henne om hun kan minske arbeids tidene? Samtidig, så kommer hun ikke til å jobbe i nesten ett helt år igjen etter hun føder, da vil dere få masse tid sammen som familie og hun kommer til å trenge deg mer enn noen gang, kanskje vil du bli utslitt eller så blomstrer dere fra det. Ta en prat sammen også finner dere vel frem til løsninger, parterapi kan fungere, men ikke for alle. Jeg er sikker på at hun vil strekke seg litt ekstra for deg nå som dere venter ett barn sammen, kanskje er du redd og nervøs for alt det bringer med, men det kan også bringe masse glede sammen. Finn ut hva som virkelig plager deg, kanskje trenger du å være mer sjef over huset og hvor mye du eier? Også tar dere en skikkelig prat sammen.

Det ordner seg nok.