Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg trenger noen å snakke med...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg trenger noen å snakke med...

mai 7 2020 - 14:58
Hvem kan man snakke med når man går gjennom samlivsbrudd og har det veldig vanskelig? Samboer eier huset, bilen og jeg har noe møbler. Typisk samboerskap, dumme meg, har handlet mat og klær osv, han har betalt huset. Det var hans fra før. Vi har et barn sammen, jeg har to større barn i tillegg. Han har bedt oss pakke tingene våre, han vil ha oss ut raskest mulig. Jeg har bittelitt familie men de bryr seg ikke om meg, føler jeg. Vil ikke plage dem heller, med mine problemer. Jeg er en type som heller lider i stillhet enn å spørre andre om hjelp. Har ikke sagt noe til noen enda bortsett fra har vært i kontakt med nav, søkt om sosialstøtte til depositum, da jeg har lav inntekt pga kronisk sykdom og ikke har fått lagt av penger av den grunn... Har og søkt om startlån ved kommunen/husbanken. Jeg er fortvilet, samtidig som jeg ser at jeg må flytte fordi ungene lider under den stadige kranglinga vår. Det eneste jeg vil er å få oss i trygghet. Det er mye mer rundt samlivet enn jeg orker ta opp her. Er det noen man kan ringe til for støtte og råd!?
Avatar

Svart hvitt

mai 7 2020 - 16:02
Hei :-)
Har vært igjennom et par samlivsbrudd selv hvor det har vært litt "ubalanse" i hvem som har bidratt med hva, hvem som har eid hva osv. Vet en god del om hvordan det påvirker livet, og håper du/dere finner en løsning dere kan leve med.
Sånn som du beskriver status på samboerskapet, så kan det være at du ser det litt svart hvitt. Den som best kan hjelpe deg med det er nok en advokat.
Når det gjelder hjelp videre så har du jo tatt et viktig skritt i riktig retning gjennom å ta kontakt med NAV og kommune/husbank.
Høres ut som det ligger ting bak her (og jeg mistenker det er noe jeg ikke liker særlig). Om du har behov for noen å snakke med så er det jo noen hjelpetelefoner. Eller så går det jo an å finne noen å snakke med for å ha en "sparringspartner". Vet ikke hvor i landet du holder til, men det er jo ikke dumt om det er noen du kan møte og se i øynene heller tenker jeg. Ting blir ofte lettere da.
(Send gjerne en melding og venneforspørsel om du skulle føle for det)

Lykke til!
Avatar

samlivsbrudd

mai 8 2020 - 11:49
Hei du som nettopp står midt i en stor livskrise, og hei til "Østfoldmann" der, i mine øyne præsis rammer hodet på spikeren ;-)

Jeg har også opplevd et par samlivsbrudd der man etterpå ville ønske man var blitt spart for disse harde opplevelser. Samlivsbrudd der barn er inkludert kan være ekstra problematiske, og den trygghet og den trygge base man hadde smuldrer på få timer....dette krever noen å snakke med, støtte og forståelse - at noen lytter og skjønner.

Jeg er en dansk kvinne der etter samlivsbrudd for 4-5 år siden valgte en kanskje i manges øyne dramatisk endring i livet mitt. Mine barn var voksne og veldig selvstendige, så jeg tok permissjon fra mitt gode trygge jobb i psykiatrien og flyttet et år til Norge. Det er siden blitt permanent da jeg ikke følte jeg helt hørte til i Dk mere. Har ikke fått mye støtte fra familien utover mine voksne barn jeg har et veldig bra nært forhold til) Det har vært tøffe år, med en del ensomhet og store vansker med å komme inn på livet av folk her i Norge. Alle har de venner og nettverk de trenger.

Men stå på, og fortsett det du gjør nå, med å finne kontakter for gode samtaler, si ja til å treffe snille folk der vil deg godt. Jeg har akkurat meldt meg inn her, da jeg også følte behovet for å dele ensomhets-problematikken med andre.

Det første skritt må man ta selv - ingen kommer å banker på døren din!

Skriv gjerne en privat melding til meg - jeg har masse av tid og lyst til en prat, og har mye erfaring med livet på vondt og godt - ØNSKER DEG ALL DET BESTE

MVH Dania-piken
Avatar

Snakke

mai 10 2020 - 13:22
Samlivsbrudd er nok tungt, men det ser ut som du I hvert fall får noe hjelp av NAV. Samlivsbrudd lager ikke bare praktiske problemer, men også psykiske og sosiale. Jeg tror familien din vil stille opp for deg, men da må de vite hva du trenger. Ellers er krisesenter, familievernkontor eller fastlegen sikkert noen du kan snakke med.
Avatar

Takk for svar, setter stor pris på det!

mai 11 2020 - 10:36
Det er så tungt å ha det sånn her... Og enda mer tyngende er det når man er kronisk syk, høysensitiv, og i tillegg har lav inntekt. Alt er så negativt, og alle følelser forsterkes veldig i min tilstand. Jeg jobber ikke, da jeg har sosial angst, og her jeg bor har jeg ingen jeg vil kalle venner. Har ikke EN eneste venn eller person jeg VET hadde stilt opp for å hjelpe meg med f.eks flytting. Bortsett fra kanskje min pappa. Hele situasjonen min er veldig tung. Tenker ofte at det for min egen del hadde vært bedre å bare dø. Men så kommer tankene mine på ungene... Vil jo selvfølgelig ikke dø fra de!

Tanken på all jobben det er å alene skulle pakke, flytte, alt stresset det medfører, jeg mister motet før jeg har begynt. Jeg har flyttet mange ganger før i livet, hadde håpet at jeg slapp det flere ganger etter sist... Det eldste barnet mitt har allerede flyttet 5 ganger... ????
Min x sa sist diskusjon "jeg lurer på hvordan du skal klare å få flyttet uten bil"?
Mao, jeg får ikke låne hans. Hva er det med han? Vil han ikke ha oss ut!? Han har bedt oss komme oss ut, og den dagen han blir kvitt oss skal han juble, og være så glad!

Det er en uke siden jeg søkte startlån og tilskudd, det ville vært til alles beste om jeg kunne fått kjøpt vårt egne lille krypinn, hvor vi kunne bli boende, uten fare for å måtte flytte ut... For ungenes skyld. Og min skyld. Det vil faktisk være rimeligere for meg å kjøpe her, ift å leie.

Det er så tøft å måtte bo sammen med xn, det er en rar stemning, anspent, men heldigvis ikke hodeløs krangling pr. nå. Vi holder oss hver for oss, lager hver vår middag, osv.

Jeg er selvfølgelig glad i han men jeg ser at vi er for forskjellige og at vi ikke kan bo sammen. Forskjellene er absolutt størst mtp barneoppdragelse. Ungene bidrar for lite, jeg syr puter under rævva på dem... Det har etterhvert blitt en kald vegg mellom eldste barnet og xn pga kjefting og for høye krav.
Det er også mye uenigheter rundt den enkeltes bidrag med husarbeid osv, han mener han gjør mer enn det som er fakta. Jeg vil si at jeg tar 70 % av husarbeidet. Han sier at jeg bidrar for lite på alle måter, både fysisk og økonomisk (jeg har nav-ytelser som gir ca 21.000 kr utbetalt tilsammen) Pengene mine går utelukkende til familiens felleskasse. Jeg har ingen gjeld. Har bidratt med div til huset jeg og. Men det "telles ikke" ser det ut til. Har betalt kommunale avgifter bl.a. Jeg har ingen dyre vaner. Kjøper tøy og sko via Finn.no. Bruker ikke penger til egenpleie. Har f.eks ikke vært hos frisør eller noe sånt på hvertfall 5 år! Bruker minimalt på meg selv. Men mye på hjemmet her, og uterommet. Der har jeg vært den som har gjort mesteparten av jobben!

Sexlivet vårt har i mine øyne vært fraværende siste 2 årene, med samleie ca 1 gang hver annen mnd.

Til tross for alt dette, er jeg fortsatt i villrede om jeg vil klare å stå oppreist gjennom dette bruddet. Jeg har vel mest lyst å resignere å bare bli her. Atter en gang. Men jeg vet jeg ikke KAN!

Dette ble bare et usammenhengende sammensurium av tanker, men godt å få det ut hvertfall. BEKLAGER for rotete innlegg...
Til forsiden