Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg orker snart ikke mer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg orker snart ikke mer

juli 18 2010 - 06:13
Jeg er ny her og vet ikke om jeg gjør dette riktig, men jeg må få ut noe nå, og har ingen å henvende meg til.
Jeg er 27 og bor i Hedmark. Jeg er samboer i et forhold som skrangler veldig, jeg har ingen venner, jeg sliter med angst, sosialangst, depresjoner, selvskading og har ingen selvtillitt. Jeg tar samboer'n min for gitt og lar all min smerte, også den han ikke forårsaker (som er det meste) gå ut over ham. Det tærer sånn på han at forholdet vårt er så godt som ødelagt. Det er ingen romantikk mellom oss, ingenting av noe. Jeg klager på at jeg savner det, han blir lei. Jeg er innflytter her, og bor et godt stykke unna den lille familien jeg har, og uten en eneste venn her oppe mistrives jeg veldig. Jeg savner venner. Har aldri hatt det. Ble voldsomt mobbet i barne og ungdomskoleåra og har ikke gått mere skole etter det. Og hvordan får man seg venner i min alder nå liksom? Jeg jobber ikke, er på arbeidsavklaringspenger som NAV så "fint" kaller det. Har vært på attføring siden jeg var 18, men tryg det får jeg ikke. Har slitt bestandig.
Har ikke hatt noen spesiellt god oppvekst, en far som så godt som aldri var til stede og en mor som sannsynligvis prøvde så godt hun kunne men som ikke helt fikk det til. Jeg har alltid vært alene, isolert og ensom. Da jeg var yngre var jeg veldig "løs på tråden" fordi jeg da fikk oppmerksomhet og trodde sex var den rette veien å gå for å få noen til å bli glad i meg. Det er selvsagt ikke riktig, og gav meg bare mer arr på sjelen. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk 2 ganger for selvmordsforsøk, men det er 11 år siden nå, har hatt psykologer og medisiner i den tiden også. Men ingenting av det hjalp meg. De siste 10 årene har jeg vært alene med problemene, sånn rent bortsett fra at samboer har fått gjennomgå endel. Jeg hater det at jeg lar forholdet lide fordi jeg er syk. Han er alt jeg har, også behandler jeg han som dritt. Det er helt sjukt tragisk. Jeg vil ikke gjøre det, men det blir slik. :(
Har det siste året begynnt med selvskading, kutter meg i armen med saks. Fordi det koker over på innsiden og jeg MÅ få ut noe av elendigheten med saksen. Jeg tenker på selvmord ofte. Men jeg kommer aldri til å gjennomføre det, fordi jeg er veldig redd for å dø.
I vinter tvang NAV meg til å gå til avklaring hos en psykologspesialist. Etter en samtale på 3 timer gav han meg noen diagnoser. Små personlighetsforstyrrelser, ikke schizofreni, men noe annet. Som gjør at jeg kan sove hele døgn i strekk, ha kraftige humørsvigninger uten å vite hvorfor, innesluttet, "kald" osv. Jeg kunne skrevet og skrevet og skrevet, men jeg er så sliten og trist i hodet, at jeg klarer ikke mer akkurat nå.
Jeg hater å leve. Jeg hater livet mitt. Jeg hater meg selv. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det lenger.

Jeg ønsker meg så veldig en venn. Eller to.
Avatar

Re: Jeg orker snart ikke mer

juli 18 2010 - 12:44
Hei,
leser det du har skrevet. For meg er du ung og med fremtiden foran deg. Alt har ikke vært mislykket for deg. Du har fått deg samboer. Det er ikke verst bare det. At du har holdt ut så lenge i nav-systemet krever styrke. Jeg som er mye eldre enn deg kan ikke fortelle deg hvordan du kan komme deg videre, men alt avhenger nok av deg selv. Kanskje det du har skrevet her er første steget på veien til et bedre liv.
Avatar

Re: Jeg orker snart ikke mer

juli 18 2010 - 12:46
Hei Tristesse!

Det høres ut som du har mange vonde og vanskelige ting å tenke på!
Og det er ikke rart at du lar mye av det gå utover samboeren din når han er den eneste du har.
Selv har jeg lært at én person umulig kan fylle det tomrom jeg føler. Ingen kan være både kjæreste, venn, familie og terapeut.

Jeg vet at det ikke er lett, men kan du klare å mane frem noen ekstra krefter, komme deg til fastlegen og kreve at de henviser deg videre til et sted der du kan få hjelp?
Vet du om det er et DPS i nærheten? Jeg fikk ihvertfall god hjelp på "min" DPS i en skikkelig vanskelig periode.

Du sier at NAV tvang deg til å gå til psykologspesialist. Var det noe du i utgangspunktet ikke hadde lyst til? Har du dårlig erfaring fra tidligere? Jeg kommer ikke særlig godt overens med min psykolog.
Skulle ønske jeg kunne fortsatt hos DPS. Der følte jeg meg så trygg.

En god terapeut skal kunne lære deg teknikker slik at ikke selvskadingen blir eneste måte å få ut smerten på.
Også kunne du få ut litt av frustrasjonen mens du er til behandling så får kanskje samboeren din en liten pustepause?
.
Fortell meg gjerne hvordan det går! Jeg heier på deg:)

Klem *skrulla*










Avatar

Re: Jeg orker snart ikke mer

juli 18 2010 - 14:36
Dette var rimelig skummelt, for det er som om jeg skulle ha skrevet dette innlegget selv..
Jeg er 23 og bor i Hedmark aswell (flyttet hit fra Oslo). Er samboer i et forhold som går delvis opp og ned, og jeg har heller ingen venner her! ..sliter selv med angst, deriblant sosialangst, "ustabil" personlighetsforstyrrelse (dvs humørsvingninger), har nada selvtillit og hater meg selv mer enn ord kan si.. Jeg kan ikke si det bedre enn at jeg forstår akkurat hvordan du har det!
Jeg har selv blitt mobbet fra første til tiende klasse, som er grunnen for sosialangsten, og har heller ikke gått noe skole etter det. Har maks skrekk for ungdommer nå..
Jeg var innlagt for ett år siden, ble kjent med noen der, men kontakten holdes nå bare over facebook..
Jeg vet hvor vondt ting kan bli, og hvorfor man tyr til selvskading. Jeg gjorde det selv veldig mye før, men har klart å slutte nå ..vel, et tilbakefall her og der er fort gjort når ting blir for ille.

Jeg har prøvd støttekontakt, men jeg hadde maks uflaks da damen ga meg mer angst pga hennes ekstremt dårlig oppførsel og egoisme..

Jeg er egentlig sykt sosial og god, men det kommer bare ikke frem lenger. Med en samboer som ikke vil være med ut blir det ekstra vanskelig for meg.. Har så lyst på venner som jeg kan henge med. Finne på alt mulig og absolutt ingenting med!
Et stort ønske er å begynne å trene på treningsstudio, men så trår sosialangsten inn. Hvordan i alle dager skal jeg vel tørre å dra dit alene? Og da stopper alt opp, og jeg ser hvor håpløst det blir for meg å få venner noensinne..
Avatar

Re: Jeg orker snart ikke mer

juli 19 2010 - 03:13
nesten som om jeg skulle ha sagt d selv..
ødela forholdet mitt fordi jeg lot alt gå utover han..

nesten alt stemmer med mitt eget liv..

virker kanskje rart.. men glad d er flere der ute..
føler meg så alene
Avatar

Re: Jeg orker snart ikke mer

juli 21 2010 - 18:15
hei

kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. det er ikke enkelt.
en føler seg dobbelt ensom selv om en lever i ett forhold.
jeg bor også i hedemark,og er i ett forhold som skrangler og har ingen nære venner.
Har vært innlagt noen ganger men det er 8 år siden sist,fikk endret diagnosen min fra borderline til Bipolar type 2 i fjor etter at jeg endelig hadde fått en ordentlig utredning.
Livet kan være ensomt og tungt,men forhåpentlig blir det vår tur til å få det bedre
Avatar

Re: Jeg orker snart ikke mer

juli 31 2010 - 01:33
Tusen takk til alle for svar. Livet går i bølger. Akkurat nå er ikke ting like ille som da jeg skrev første innlegg. Jeg og sambo har pratet og ordnet opp (håper det varer nå da) og jeg er ikke like tung til sinns. Driver å manner meg opp til å gå til fastlegen og få henvisning til den psykologspesialisten jeg var hos på tvang fra NAV, for jeg likte utrolig nok å prate med ham, og har bestemt meg for å ta ansvar i eget liv. Har hatt psykolger før, men det har ikke funket.
Egentlig har jeg ikke tro på det, men han sa at han har gjort folk med mine personlighetsforstyrrelser og psykiske problemer friske før. Uansett var han fin å prate med, og jeg vet jeg ikke kan gå slik lenger, hverken for min egen eller samboers del. Det er ikke et verdig liv.
Fortsatt lengter jeg såååårt etter venner å være sammen med. En god venninne jeg kan prate med om alt, shoppe med, finne på ting med, lage kort og strikke sammen med. :) Det er veldig vanskelig å finne venner i voksen alder. Min sosialangst gjør meg passiv og at jeg stenger meg inne. Jeg prater sjelden om ikke jeg blir pratet til først og går aldr med hevet hode. Jeg forstår ikke hvordan (om i det hele tatt) det nongang skal bli bedre, anderledes.
Jeg synes ikke det er noen "trøst" å vite at det er flere av dere som har det som meg. Jeg ønsker ingen å ha det slik. Og det gjør ikke at jeg føler meg bedre å vite at det finnes flere som meg. Det eneste "fine" med det måtte være at man kanskje vil få mer forståelse hos et menneske som vet hva det vil si å slite psykisk, enn hos noen som går gjennom livet på rosa skyer.
Noen tanker i natten. Enda en slik natt hvor det er vanskelig å sove. Er det noen der ute?.....
Til forsiden