En er henvist til samtaler med ofte dyre psykologer og lang ventetid. Røykerne, narkomane og alkoholikerne m.m. har sine grupper og alle forstår dem, de trenger hjelp, men hva med anonyme trøstespisere, eller anonyme ensomme? Det er mange av oss og vi er over alt, men forventes å skulle klare opp i problemene selv. Det er jo bare å ta seg i nakken, men det er det jo ofte ikke. Kan vi lufte litt tanker rundt "Anonyme Ensomme"?

Hadde du våget eller villet melde deg inn i en slik gruppe hvis den oppsto?