Jeg føler meg ensom hele tida. Har ingen venner. Føler meg så mislykka. Jeg bryr meg om andre så og si mer enn andre som bryr seg om meg.
Jeg er en 16 år gammel jente og har det ikke bra idet hele tatt. Jeg har vært åpen og snakket med alle jeg stoler på (til og med lærerne) om mine innerste følelser, men jeg føler det ikke hjelper. Altså, det er ingen som hjelper meg, de gir meg bare råd, og det føler jeg ikke hjelper.
Livet mitt består bare av skole, når jeg kommer hjem - middag og lekser, TV, og legge meg. På skolen er jeg alene store deler av tiden fordi jeg vil beskytte meg selv fra alle andre i klassen fordi de tuller og erter, og mobber meg. Jeg har ingen fritidsaktiviteter fordi jeg er ikke så sosial, og mest sjenert.

Kan jeg spørre et par oppfølgningsspørsmål?

1. Hvordan er situasjonen hjemme for øvrig?

2. Forstår lærerne omfanget av hva som skjer? For selv om du evt. går på videregående skole, synes jeg at det er ansvarsforsømmelse av lærere å ikke ta tak i mobbing. Bare at du isolerer deg som du gjør tyder jo på at dette går tungt inn på deg.

Velmente men totalt ubrukelige råd er no møl, ja.

Hjemme går det som det går. Jeg har familie, og prøver å ha det gøy med dem.

Jeg går i 10.klasse, og jeg vet ikke om lærerne forstår av hva som skjer, men mener du med meg, eller situasjonen?

Ja, jeg mente angående erting/mobbing. Å sørge for at ingen føler seg satt utenfor er en del av lærerens jobb.

Jeg er over 30 nå, men jeg hatet skolen. Og jeg er ganske sikker på at det er flere her som er i samme situasjon. For meg var i hvert fall videregående mye bedre. Folk var mer modne, jeg fikk litt avstand fra de jeg ikke kom overens med, og pensum var mer interessant, men mange var sikkert ikke så heldige. Sær har jeg alltid vært, og jeg trur ikke det er noen kur for det, men det finnes andre særinger, selv om det ikke alltid kjennes sånn ut.

Om du ikke har fritidsaktiviteter, har du noe som du brenner for, eller i det minste liker å holde på med? Det eneste rådet jeg kan gi er å prøve å dyrke det fram, for det er vel gjennom lidenskaper at man knytter bånd med folk. Or something.

Jeg vil anbefale å oppsøke en ungdomshelsestasjon, eller snakke med helsesykepleier på skolen, selv om det også er læreres ansvar å ta situasjoner din på alvor. Jeg går utifra at du har vært åpen om at mobbingen foregår? Uansett tenker jeg at noen med bedre kompetanse innenfor helse kan være til bedre hjelp når det kommer til hvordan du kan takle de vanskelige følelsene du går med nå, i tillegg til at de helt sikkert kan hjelpe deg med å ta tak i mobbeproblemet.

Jeg har snakket med helsesykepleier, men det har vært sånn at hun ikke har hatt tid til meg. Så har jeg snakket med psykolog og sosiallærer, men det har ikke hjulpet meg så mye.

Jeg vet ikke helt om jeg har noen fritidsaktiviteter, men jeg har noe jeg liker å holde på med. Jeg liker å skrive brev, men det er ikke så sosialt.

Du har i det minste vært modig som har tatt tak i det, selv om det er dumt at det ikke har vært til god nok hjelp.

Det er synd at du må føle deg så alene i tillegg til å takle de ubrukelige medelevene dine. Jeg skal vedde på at det finnes noen på skolen som hadde likt å ha deg som venn, men det er så klart utfordrende å finne ut av hvem det måtte være når man ikke er av den utadvendte typen.

Jeg ble ikke mobbet da jeg var på din alder, men jeg husker jeg følte meg veldig ensom og venneløs, så jeg fant meg noen nettvenner gjennom datidens nettsamfunn. Det er synd det i dag er begrensede muligheter for å finne venner på den måten, men du kan være heldig og finne noen via venne-forumet, her.

Har ingen av de du snakket med kommet med noen forslag til hva som kan gjøres med mobbingen? Det er jo skolens ansvar å vise at det er uakseptabelt og at det får konsekvenser.

Du kan gå lengre da. Du kan snakke med legen din om det og du kan også gå til barnevernet.

Jeg har snakket med kontaktlærer som har hjulpet meg litt med mobbingen, men det har ikke gjort til noe bedre. Nå i det siste på skolen har jeg "gjemt" meg bort fra de andre i klassen, siden jeg vil beskytte meg selv sånn at de ikke gjør det igjen.

Tar ikke barnevernet inn familiesaker? Og legen hjelper ikke så mye, siden han har andre ting å gjøre, og er opptatt.

Dette er skolens fraskrivelse og uansvarlig å ikke ta ansvar når det gjelder mobbing.du er ung dette kan ødelegge deg dette med mobbing.en lærer skal ikke hjelpe deg litt men skal ta dette opp med ledelse.slik oppførsel gjør meg sint voksne mennesker som ikke stopper og de som bare fortsetter.jeg vet det er vanskelig kanskje syns du det er flaut men kanskje bør du prate med foreldrene dine og at de hjelper deg til å få skolen til å reagere.du bør være klar og tydelig tilbfastlegen din en fastlege kan ikke si jeg er opptatt.du er 16 år og dette kan påvirke deg videre plutselig kan du havne på samme videregående som noen av de fra klassen.jeg har vært mobbet i mange år og alle på skolen visste men gjorde ingenting og det fikk konsekvenser for meg store og.men jeg angret jeg aldri sa noe til familien min.den læreren som prøver å hjelpe deg litt syns jeg fraskriver seg ansvar.

Kontaktlærer har tatt det opp med ledelse og rektor, men de vil ikke gjøre noe siden skolen er snart slutt. Så snart jeg begynner på videregående skal jeg gi en klage til skolen. Det er viktig at alle har det bra på skolen. Akkurat nå tror jeg at jeg ikke kan gjøre noe, jeg må bare få en god overgang til videregående, og tatt godt imot og tatt vare på på vgs, så tror jeg at det ordner seg.

Modig av deg hvis du klager, og jeg synes det er riktig. Så håper jeg virkelig og inderlig at du får det bedre på videregående. Som gummihjerte sier, er det garantert mange der ute som vil synes du er en flott person.

Brevskriving er en fin start. Ikke la noen ta fra deg gleden du får av det.

Skulle gjerne sagt noe mer, men det ender vel bare opp i floskler. Lykke til i hvert fall. Du fortjener å bli verdsatt.

Det var på videregående mobbingen av meg opphørte. Vil tro at mobberene begynte å vokse opp. Jeg husker godt at jeg var mye bedre til å tenke på følgene for handlingene mine på videregående.

Dog det er langt ifra sikkert

Det er en ting som kan slå både den ene og den andre veien. Når jeg flyttet til Trondheim etter vidregående ente det med at jeg satt på hybelen min. Maten jeg spiste kjøpte jeg midt på natten på 24t bensinstasjoner. Jeg skulle liksom studere men jeg var ikke i nærheten av å være i stand til det. Etter noen år fikk jeg ikke mere stipend og lån så det stoppet seg selv. Da dro jeg i militæret et år og så flyttet hjem.

Jeg vil råde deg til å ikke undervurdere senskader av mobbing. Jeg oppsøkte psykolog i slutten av 20 årene. Da hadde den unnvikende personlighetsforstyrrelsen, ptsd og angsten fått ligget og godgjort seg i lang tid

Og jeg kan tenke på å flytte som en posetiv ting. Ala Harry Potter som skapte seg en ny omgangskrets etter en vanskelig barndom

Jeg skulle ønske jeg kunne vært din engel som kunne fly til deg og bare sparke problemer langt unna men veit jo at det er umulig da men jeg kan prøve og hjelpe om du vil =)