19 år gammel jente uten venner. Jeg har en bekjent fra vgs men vi sees sjeldent pga lang avstand. Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men jeg trengte et sted å få ut sinnet mitt. Er i et dårlig forhold med en gutt jeg bor sammen med. Det ser ikke ut som vi liker hverandre og han har vært utro flere ganger. Likevell er det som om jeg ikke klarer å gå fra ham. Enda han er kjedelig og behandler meg dårlig. Vi passer ikke sammen. Men likevell er det eneste i verden som er viktig for meg, at han liker meg og vil ha meg.
Sosialt sett er jeg bare en stor krøll som aldri passer inn noen steder. Jeg har sluttet på vgs for andre gang og på jobb har jeg heller ingen. Alle er venner men jeg kommer meg ikke inn i gjengen samme hva. Familien min vil så vidt ha kontakt med meg (og mamma og pappa) og vi blir aldri innvitert til sammenkomster av tanter/søskenbarn.
Jeg er utenfor på alle arenaer og ser mine gjevngamle flyte gjennom livet. De er på universiteter og skoler over hele landet, mens jeg har deltidsjobb og har droppet ut av vgs 2 ganger. Jeg er så lei og frustrert og aner ikke hva jeg skal gjøre. Har noen det på samme måte? Har du blitt bedre? Hvordan kommer man seg videre????
Får nevne at jeg sliter med angst og depresjoner og har vært gjennom min del av traumer i oppveksten. Voldtekt blandt annet som har gjort meg helt ødelagt.
Takk om du leste alt, jeg setter pris på svar uansett hva det må være..

Trist å høre alt det vonde som har skjedd med deg, unner deg ikke det :( Vet hvordan det er å være alene mye :/
Vil derfor gjerne bli venn med deg hvis du ønsker? :)

sendte deg en melding,håpr du svarer på den, om jeg kan hjelpe deg vet jeg ikke, men jeg kan lytte og kanskje gi noen råd. Hva tenker du om det ??

Uff! Dette var vondt å lese. Skjønner at du ikke har det lett. Jeg er en jente på 26 år og når jeg var 19, så hadde jeg det akkurat som deg og jeg var i akkurat samme situasjon som du er. Det beste rådet jeg kan gi deg, er å komme deg ut av det forholdet så fort som mulig og prøve å starte et nytt liv for deg selv. Og prioritere deg selv og dine behov først. Hvis du trenger noen å snakke med ellers, så ta bare kontakt :) vil mer enn gjerne være din venn :)

Hei !
Kort og brutalt ? Fyren utnytter deg for alt det er verdt.
Jeg ville forlatt det forholdet så raskt som mulig. Å være i et slikt forhold er ingenting annet en selvdestruktivt.
Du bor sammen med noen som har vært utro flere ganger i en alder av 19 år, altså en som vil at du skal betale husleie og være sexpartner, kokk og husmor, mens han bare venter på å finne noe han mener er bedre. Og når han gjør det.. ja da sitter du der alene uansett. Så hvorfor blir du ?

Hva gjør dette med et menneske ? Ser jo på innlegget at selvfølelsen er på bunn nivå. Du skriver at alt du vil er at han skal like deg.. Hvorfor vil du være sammen med noen som ikke liker deg ? Et forhold skal være 2 mennesker som er spesielle for hverandre. Hvor begge parter ønsker og bygge opp den andre parten slik at de får det bedre. Støtte hverandre i vanskelige tider, dele gleder og sorger og vite at den man er sammen med alltid er der for en når man trenger det.

Og når man føler at man ikke lengre kan være den personen lengre for noen, ja da går et forhold mot slutten. Og man prater om det som er vanskelig for å se om det er noe man kan endre for å finne tilbake til det som var. Sånn skal ett forhold være og jeg streber etter at mine også skal være sånn.
Er de ikke lengre slik, nei da drar jeg.

Det var forholds biten, regner med du vet hva du har å gjøre :)

Når det gjelder skole, så er det ikke sikkert at tiden var riktig for deg å gå på skole.
Jeg var faktisk akkurat inne på sykehuset og fikk gjort en IQ test, samt lærevansker og AD\HD test siden jeg har problemer med skole. Når det gjelder IQ scoret jeg meget godt over gjenomsnittet for min aldersgruppe. Fikk ikke vite noe nummer da jeg er litt konkurranse menneske :P Men kan slå meg til ro med at jeg har ett godt hode da. Lærevansker ingen, scoret sjeldent bra på lese\skrive\regne. Også der godt over gjennomsnittet.. Ingen ADHD.
Så man skulle jo tro utenfra at jeg har gjort det bra akademisk ? alt ligger jo til rette for det.. fakta ? jeg har droppet ut av hvert eneste studie jeg har startet på. pr.idag har jeg bare grunnskole og jeg er 29 år. Men nå etter å ha jobbet i mange år føler jeg at tiden er moden for å faktisk roe ned å sitte noen år på skolebenken. Innstillingen min er riktig, tiden er riktig og jeg har lært meg å kjede meg.

Så ikke stress med skolegang, ikke tenk at du er mindre verdt eller at du er dum eller noe slikt. Tiden er ikke riktig, innstillingen er ikke på plass akkurat nå. Gjør heller noe du trives med og som gir deg noe :) Klart det er tider jeg kjenner litt på det når jeg har skolekammerater fra 10. som er leger, ingeniører, advokater etc.. men de har hatt innstillingen til å ta de studiene, kjedet seg, jobbet knall hardt. Men når jeg har møtt folk som kommer hjem på ferie.. ingen av dem har sett ned på meg for at jeg ikke har tatt skole. Faktisk har vi bare pratet om ting som har skjedd siden sist uten at det har vært noe "jeg er bedre en deg".

Når det gjelder venner så er jeg ikke super god på å gi råd. Jeg dumpet hele omgangskretsen min for 2 år siden.
De var ikke bra for meg, ringte bare når de trengte hjelp med noe. Helt andre verdier en hva jeg har og jeg gidder ikke det evige kjøret med festing, stoff, og at andre skal manipulere meg til å være noen jeg egentlig ikke liker.
Venner er fint.. men sørg for at det er ordentlige venner som faktisk bryr seg. Og som du har felles verdier med.
Du kan jo prøve å starte med en hobby og prøve å møte andre som deler samme hobby ? Jeg vet det er vanskelig, det er det for meg også.. mitt sosiale høydepunkt er taxi turen til sykehuset 1 gang i uka :P Men jeg må også bli flinkere til å delta i ting jeg liker om jeg skal bygge meg ett nytt nettverk. Og mitt nye nettverk, det skal være ett sunt ett :)

Sånn det var knall hard info om forholdet, også håper jeg at du ikke tenker at du er noe dårligere en alle andre bare fordi at du har droppet ut av skolen. Venner er vanskeligere siden jeg ikke har noen andre en online vennene mine :P Men å ta utgangs punkt i en hobby er en god start :)

Hei Heidi1996.

Er enig med dem over om at du helst bør komme deg ut av forholdet du er i, men det er ikke lett om man sliter sosialt, og vil føle seg kanskje helt isolert om man vil bli værende helt for seg selv.. Vil komme med to annbefalinger til deg:

- Ta kontakt med fastlegen din for å henvise deg til psykolog du kan prate med. det virker for meg som at du trenger noen å prate med og støtte deg til underveis.
- Bor du i Oslo (eller i en av de største byene), vil jeg på det sterkeste anbefale deg å sjekke ut et sted som heter "fontenehuset" i Oslo ligger det i Holbergs gate 5. Der har jeg vært medlem og en lang tid, og kan fortelle at det finnes fantastiske mennesker der som kan hjelpe deg med med NAV f.eks og veien videre i det hele tatt. De har for tiden en gruppe der som heter "unge voksne" som fokuserer på unge fra 18-30 år på å få jobb og utdanning. Anbefaler det stedet!!

Jeg er 25 og har slitt med det samme som deg. Jeg var mye ensom igjennom hele videregående, og har mislykkes i jobb og på høyskole, mest pga. det sosiale. Legg meg til hvis du har lyst. Kan godt prate litt:)

skiftet brukernavn :P... Legg eg til hvis du har lyst, så kan vi skrive litt :)

Svaret ble litt sent, men jeg er også 19 og har droppet ut av vgs 2 ganger selv. Begynte å slite med depresjon og angst (som utviklet seg til panikkangst et par mnd senere igjen) et par måneder etter skolestart, og jeg klarte ikke fullføre. Prøvde på nytt året etter med samme resultat. Endte opp me å ikke ha kontakt med noen av de jeg gikk på skolen med de to årene unntatt én.

Jeg var utrolig dypt nede, og jeg gikk i flere måneder, så og si hele de 2 årene egentlig, og håpet på å dø. Følte meg ubrukelig, klarte ingenting. Jeg bestemte meg for å gå på folkehøgskole høsten etter der igjen, året jeg fyllte 18, og det gikk bedre en god stund. Selv om selv da var det utrolig vanskelig for meg, men jeg klarte meg likevel og inn i mellom gikk ting bra. Jeg prøvde mitt beste å putte meg selv der ute og være åpen for å være med folk, til tross for at jeg 90% av tiden ikke ville gjøre annet enn å gjemme meg på rommet å la dagen gå forbi.

Selv i dag sliter jeg med mye av de samme. Nå har jeg nylig begynt vgs for 3. gang, denne gangen på en helt ny linje, men jeg går med folk 3 år yngre enn meg som jeg har null kjennskap til og det er utrolig vanskelig fordi jeg føler ikke jeg har kontakt med noen av de. Med engang skoledagen er ferdig snakker jeg ikke med noen av de. Den éne venninnen jeg har fra gamle videregående skolen min sliter med mye av det samme som meg, så det er vanskelig å møtes. Så stort sett er jeg alene selv.

Men jeg har vært borti at ting kan være bra, og det er det som holder meg gående.

Uansett, poenget er at jeg forstår mye av det du skriver, så hvis du vil snakke om ting, alt mulig eller ingenting, bare send meg en melding :)

Hei vakre deg!
Angst, depresjoner og traumer i oppveksten er kanskje med gjøre at du tror at du ikke fortjener bedre. (Kan ikke sette meg inn i hvordan det er !)

En mann som ville gjort alt for deg, og en du ville gjort alt for. Det er dt du fortjener. Det gjelder også vgs venninna di. Dessverre og faktisk heldigvis kan du ikke tvinge en person til å gjøre noe som helst. Det at du ikke føler at du fortjener bedre gjør kanskje at du ikke tør å løsrive seg.
Dette vil du prøve å jobbe med...

Synes det er imponerende at du har en jobb. Da gjør du noe konstruktivt. Du kommer deg ut og har mennesker rundt deg (kanskje?)
At du har sluttet på skolen er du ikke alene om. Hvorfor tenke at det er negativt? Noen ganger trenger en å bli mere voksen for å klare å studere. Jeg har strevd med skolen hele livet. Ingen hadde trodd at jeg skulle ta sykepleienoen. Det er ikke lett og jeg tar det nå på deltid. Bruker 5 år.
I sånne tilfeller vil du øve dg på å snu tankegangen...

Synes det er leit at du ikke helt har familien din i nærheten. Da er du enda mer sårbar for ensomhet...
Her kan jeg ikke gi noen konkrete tips.

Så må jeg arrestere deg litt. Det gjelder deg, meg selv og egentlig alle andre. IKKE SAMMENLIKN DEG MED ANDRE. Verken positivt og negativt... men ja jeg gjør det selv. Så jeg må fortsette øve. Jeg skjønner at du er lei og frustrert. Men det er ikke et blivende sted.

Konsentrer deg om interesser!
Konsentrer deg om å hjelpe andre!
Konsentrer deg om å gjøre en annen person glad.
Lær dg noe nytt på dine premisser!

Husk at du fortjener dt beste!
Klem

det du skriver, er veldig reflektert! Det er helt sant at vi ikke skal sammenlikne oss med andre, men likevel har vi nok en tendens til å gjøre det, ja. Men det kan være smart å flytte fokus på noe annet.....

Den eneste som kan endre på noe her er deg selv!

Har du en dårlig kjæreste du ikke trives med? Dump han, og aldri se tilbake.
Kommer ikke inn i gjengen på jobben? Hvis ikke de har tenkt til å gjøre noe med det, så gjør noe med det selv.
Angst, depresjoner, traumer og selvmordstanker? Oppsøk en psykolog og få hjelp til å takle dette.

Det er ikke mer synd på deg enn andre. Du kan velge å synes synd på deg selv og fortsette å være nede. ELLER du kan gjøre noe med det, endre livssynet ditt, endre hverdagen din.

Det er en person som kan snu all din negative energi over til noe positivt, og det er DEG. Søk selvfølgelig hjelp hos de du er trygg på; familie, psykologer og vennen din.

Mener ikke være hard her, men det er sånn livet er! Det er ikke alltid lett, men det er i motbakke det går oppover!

Livet er en gave, og du fortjener å være lykkelig! Du er 19 år, du har såvidt lukta på livet!

Er her noen med samme problem. Jeg er over 60, så her er kanskje bare ungdom.

Er her noen som jeg kan skrive med?

Det er virkelig vondt lese slike historier, selv om man har det slik selv.
I mitt tilfelle er det fysiske ting, med smerter som forverrer det mentale og psykiske.
Jeg har forsøkt ofte tenke på de råd jeg har fått, hvilke råd jeg ville gitt i en slik situasjon. Gå ut, gjør noe med egen situasjon. Men det er jaggu ikke lett. Når smertene herjer, tenker jeg ofte at ensomheten er verre. Det å ha vært to. Kjenne en hånd, det virker da bedre enn all verdens morfin.
Er i alle fall min erfaring. Ofte kommer svik fra tidligere fram. Og summen fra tidligere sår, om de ikke er bearbeidet, det være ensom. Smerter , ja det kan være en kombinasjon som fører til en
status som oppleves som tortur. Mine tanker HAR vært, det må da være et annet menneske som trenger meg? Like «barn» oppdratt ved «livets» universitet kan da støtte hverandre ? Men jo eldre man blir, jo verre virker det som om det blir å finne denne tvillingsjelen man kan gi og få av.
Så når man leser at en så ung person som 19 år ikke har lyst leve, da er det ikke fritt for at det renner noen tårer. Hvorfor tar ingen tak i det ? 19, starten på livet. Jeg som passerte 50 har opplevd litt. Men ikke så gammel at OM jeg hadde DEG å slåss for,, ville jeg ikke klart meg. For vi har mange gode kvelder foran oss. Vi skal ut å oppleve de neste 20 årene. Håper jeg. Dette er så lett håpe. Ligge å drømme om. Men virker som om det er så tabu ta ingen av dere single på 50 tør si: Oki. Jeg har lyst starte på nytt. Forsøke bli kjent med deg. Ligge se på stjerner. Kjøre på campingtur. Og når den dagen at vi SKAL reise hjem,, ja da gjør vi det med stil. Sidelengs inn døra, utslitt av alt vi fikk oppleve ;-) Lykke til i alle fall til dere unge. Ber dere ta i mot all hjelp dere kan få.
Vær åpen og ærlig om følelser og tanker. Framfor alt, åpen og ærlig til en ny partner. Ikke leke med andres følelser. Det kan få fatale følger. Alt godt til Dere alle <3