Jeg føler alle hater meg, jeg vet ikke hvorfor? Jeg bare føler det. Jeg overtenker hver eneste ting etter møter og finner masse dumme grunner hvorfor de vil aldri møte meg igjen. Jeg syntes det er så slitsomt fordi alt var bra den dagen hvorfor forteller jeg med selv at de hater meg. Jeg blir så redd for at folk hater meg så jeg isolerer og klarer aldri ha en samtale eller hva som helst. Alt jeg gjør føles klengete og irriterende ut. Og vis 1 ting går ikke planlagt så går jeg automatisk på at de hater meg. Så jeg isolerer meg selv. Er sykt at jeg har så lav selvtilit. Jeg ønsker flere var åpne om det og lettere snakke ut om det:/ skjønner ikke hvorfor jeg tror alle hater meg etter de var så snille og bryr seg om meg? Kanskje det som skjedde i mitt liv før har konsekvenser på at jeg tenker sånt…?

Vel, mine nærmeste har sakt når jeg var liten at ingen liker meg , at jeg er dum, ubrukelig og folk vil helst holde unna meg…
Noe som kan ha påvirkning videre?

Jeg vil anbefale deg å sette hardt mot hardt, og konfrontere de som har utsatt deg for denne trakasseringen da du var liten. Dette skal du ikke gjøre av hevnmotiver, men for å ta tilbake det som har blitt tatt fra deg. (Vet du ikke hvordan dette gjøres kan du sende meg en melding så skal du få instruksjoner.)

Enig med breakit, det å bli fortalt dette når en er barn påvirker.

Min mor, som jeg vokste opp med, var også slik. I tillegg til at hun slo relativt ofte, så jeg kjenner igjen din tankegang.

Det jeg synes er så fint med deg/din tankegang er at du også ser at de bryr seg om deg.
Du skriver at" .. skjønner ikke hvorfor jeg tror alle hater meg etter de var så snille og bryr seg om meg". Da ser du jo også at de bryr seg, de er snille.
Ofte, tenker jeg, er jo/mener jo folk å være dette. Snille og å bry seg.

Kjenner meg godt igjen. Mistroisk til andres motiver.
«Ingen gjør eller sier noe uten at de ønsker å oppnå noe for egen del.» er en ganske vanlig tanke jeg har. Utrolig slitsomt i tillegg til at det blir selvforsterkende. En veldig ond sirkel det føles håpløst å bryte ut av. Jeg forsøker å si til meg selv at de fleste mennesker ikke er «ute etter meg» og at det kan hende at noen liker meg. Vanskelig å tro på. Hvor disse tankene kommer fra forstår jeg men det gjør det ikke enklere å unnslippe de. Så det beste er kanskje å unngå andre mennesker. Jeg vet ikke.

Den tanken er ikke nødvendigvis feil. Det er derfor jeg anbefaler folk å lære seg å ta igjen, slik at det narcissister og manipulatorer oppnår er at trakasseringen slår tilbake på dem selv. Da vil det være i deres egen interesse å la være å trakassere andre.

Jeg synes jo ikke at du skal handle på den tanken om å unngå andre mennesker.
Da går du jo også glipp av å oppleve/tro på at andre virkelig liker deg. Noe jeg tenker er en stor sannsynlighet for at de allerede gjør. Men du opplever det/tenker det ikke.

Jeg tenker at det kan være lettere å få til å gjøre noe med disse tankene dersom du hadde en "sparringspartner" i form av en psykolog, god venn, eller et forum som dette, eller en av de discord gruppene som er opprettet. Veldig fint, synes iallefall jeg, å treffe/kunne snakke med andre med samme erfaring/tanker.

Jeg kjenner deg ikke men jeg er sikker på at du er en flott person og at ingen har noen grunn til å hate deg :)

Selvtillit er vanskelig å bygge opp, men du skal vite at det er nok ingen som hater deg, isåfall er det dem det er noe galt med, ikke deg :)

Send meg gjerne en melding om du vil prate så skriver jeg gjerne litt med deg jeg :)

Er det en ting som slettes ikke er sant er at alle hater deg! En ting som er sant er at selvtilliten din høres ikke bra ut:/ Det er nok der det meste ligger! Kjenner deg ikke, men mulig episoder fra barndommen eller lignende har påvirket?? En annen ting er at det er ikke alltid folk er så gode på gi ros- og særlig ikke til personer de ikke kjenner så godt... Men gjør de det, så ta det til deg, og husk! Er absolutt ingen som klarer alt- og alle er usikker på et eller annet iblandt. Samtidig er det MASSE som en klarer- ta med alle de små tingene også! - Det gjelder så absolutt deg også!:) Er det noe du liker godt, så bygg videre på det:) Uansett, så må du slutte si du ikke er bra nok- du er mer enn bra nok!!! Er mye "falskhet" i verden..og mange som ser ut som "er perfekte"...- Men det er nå langt fra sannheten, men ett falsk ytre... Finns ingen som er 100 prosent feilfrie! Begynner en å lete derimot..- kan det være skummelt!:p Nei en må lære seg ( selv om det ikke er lett bestandig..) å godta seg selv som en er, og fokusere på alt man tross alt har stått gjennom i livet, og alt nan tross alt klarer!:) Det er ganske mye ! Tenk etter alt du har klart!:) Ikke bestandig folk er god på gi ros som sagt, men de hater deg ikke!:) - og om en eller to gjør det..- ja,så er det nå dem sitt problem! Kanskje de hater seg selv såpass at de må la det gå utover andre... ? Ikke bra... Husk du er bra nok!!!! :)

Kjenner meg godt igjen jeg har gjennom hele oppveksten ikke hatt så mye venner og det påvirker jo. Jeg føler at jeg dytter folk bort fra meg når jeg egentlig vil trekke de mit meg.