Alt i livet handler om sosiale samspill og der har jeg ingen tilhørighet. Jeg får det ikke til og jeg føler meg helt utenfor i livet. Jeg ønsker meg så en venninne. Jeg har ingen og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

Det er ikke så lett, egentlig ikke for noen. Føles det som en trøst å lese? Alt er relativt i livet. Jeg skal innrømme at noen har det lettere enn andre, men likevel er det en balanse. De som har det lett, de kan ikke hjelpe de som ikke har hatt det lett. De har ingen dypere forståelse for ensomhet og livsproblemer.

Men jeg kan også skrive at det finnes jenter og kvinner som -er- ensomme, som helt sikkert venter på at du skal ta kontakt. Prøv å tenk på aktiviteter du kunne tatt del i, som naturlig fører til samspill med andre. Da blir du mer "naturlig åpen". Dette med naturlig åpenhet noe som må trenes, og det er best å begynne pent. Kanskje bare å bevege seg i byen rundt andre mennesker kan være god trening til å begynne med.

Jeg er også ganske innesluttet, og har på mange måter likt som deg. Dét som holder meg gående er at livet er langt, det er mange sjanser til å få til det man ønsker å få til, å finne noen å være glad i. Hver eneste dag som kommer kan man gjøre -noe-. Bare ett steg på stigen en dag, kan gjøre at alt løsner.

Men hvis man ikke gjør -noe-, da minsker sjansen .Så det -er- viktig å gjøre noe, altså. Det er bare en oppfordring fra meg til deg som et medmenneske.

Har du noen tanker om aktiviteter som gir deg glede? Hva med svømming, badeland, skogturer, fjellturer, tur til store byer for å se seg litt rundt?