Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er ensom og jeg hater å innrømme det

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er ensom og jeg hater å innrømme det

jan 21 2020 - 21:31



Dette innlegget blir langt, så tusen takk hvis du tar deg tid til å lese det!

Jeg er ensom, og jeg hater å innrømme det. Det har tatt meg lang tid å forstå det selv, og nå føles det ut som en svakhet, nesten en sykdom. I mitt attende, nittende og tjuende år her på jorda hadde jeg aldri trodd at ensomhet var den følelsen jeg skulle føle på mest. Jeg har lenge prøvd å skjule det det for jeg føler det er mange fordommer rundt det, og i noen tilfeller at folk ikke tar det på alvor. For det er alvorlig, virkelig.

Det er vondt å føle seg alene i et rom fylt med mennesker. Det er vondt å føle seg utilpass i mange situasjon uten å vite helt hva som kan gjøres for å endre det. Nede i byen vår er det et lite samfunn med sigøynere. Jeg kikker på de fra bussen hver dag når jeg kjører forbi. De sitter ofte flere samlet bak i bilene og prater. Alltid har de tent en grill, og på kveldene kan jeg se at de griller mat eller sparker fotball med hverandre. Jeg misunner dem. Jeg misunner det lille samfunnet deres. De står ikke skrevet ned i noe personregister, de har ikke skrevet opp noen ting deres navn, de eier ingen ting, de har ingenting. Bare hverandre. Skulle ønske jeg kunne føle på en tilhørighet, så samme måte som jeg tror de gjør. Før du tenker, «oi, hun må jo være gal» så skal jeg innrømme at jeg vet det hørtes sykt rart ut, men det sier kanskje noe om tilstanden av ensomhet jeg føler på.

Jeg har ikke så mange venner, men jeg har noen. Det største problemet jeg møter på med de er tid. Det finnes så lite av det. To av venninnene mine, inkludert meg selv balanserer to jobber og prøver å få tid til fritid i tillegg. Jeg forstår at det er vanskelig, men jeg ser meg selv skli ganske langt vekk fra dem hver gang jeg får et nei på et spørsmål om å finne på noe. Hvorfor må det å bli voksen bety mindre tid til venner? Jeg vil ikke leve et liv der hverdagen kun består av å stå opp, spise frokost, gå på jobb, spise middag, sove, repeat.

Som ungdom slet jeg mye med sosial angst, så de vennene jeg har nå er fra tiden før det. Folk må ha oppfattet meg som ganske overfladisk og selvsentrert på den tiden, når jeg egentlig bare var skikkelig sjenert. Jeg har kommet meg langt forbi det, og vet at jeg byr mye mer på meg selv. Jeg har prøvd å lage flere bekjentskaper, men føler at jeg har mistet sjansen min. Det var noe som burde vært gjort når jeg var barn, når alt var mye enklere og det ikke gjorde så vondt i stoltheten å bli avvist. Nå derimot, virker det som om det er noe galt med meg hver gang jeg prøver og feiler. Jeg tar kontakt med de på jobben, men det blir ikke noe annet enn småprat. Legger ut innlegg på sider for jenter som føler på samme følelse som meg men får sjeldent svar. Har til og med vært med på speed-friending et par ganger, og prøvd å opprettholde kontakten med de jeg møtte der. Også uten å lykkes. Det føles ut som at ingen ønsker å ta seg tid til å bli kjent med meg, jeg får liksom ikke en sjanse.

Bursdager har blitt ganske tunge. Det var noe jeg pleide å glede meg over og kose meg med. Dagen man ble født er liksom sin egen dag, hvor man får mye kjærlighet og oppmerksomhet av de rundt seg. Jeg kjente at det begynte å bli ganske vanskelig jo eldre jeg ble og jo mer jeg innså hvor få det faktisk er jeg har rundt meg. På ungdomsskolen begynte jeg å telle gratulasjonene som ble lagt ut på Facebook. Mobilen min lyste opp dagen lang, med gode ord fra kjente og fjerne. Jeg kunne få opp mot hundre gratulasjoner. Det er noe annet nå. Like før jeg fylte nitten skjulte jeg bursdagen min på Facebook. Jeg tenkte at de som ville gratulere meg på dagen min det året ville kun være de som faktisk brydde seg og meg, de som husket datoen. Det var året jeg fikk minst gratulasjoner. Jeg mener å huske at det var under femten. Jeg er veldig redd for å høres utakknemlig ut, og vet selvfølgelig at det er noen som har det mye verre enn meg. Allikevel klarer jeg ikke stoppe tankene mine når jeg ser hvor mange gratulasjoner andre får, hvor stort nettverk noen har, og alt de finner på sammen. Jeg har kjempe lyst til å være mer spontan, og elsker å prøve nye ting. Hadde jeg hatt noen flere rundt meg som følte på det samme og satte av litt tid er jeg sikker på at jeg hadde vært en eventyrfarer. Jeg vet jeg har potensielle, trenger bare noen som ønsker å være med på det.

Jeg inviterte inn til nyttårsfest hjemme hos meg, for alle som ikke ønsket å sitte alene. Jeg har selv følt på hvor kjipt det er, på en dag hvor de fleste koser seg sammen i store grupper. Det var en liten interesse for det, og jeg tenkte at det kom til å bli skikkelig fint. Kjøpte inn dekorasjoner og mat. Så avlyste over fem stykker, og planen forandret seg. Nyttårsaften er i kveld, og jeg er sikker på at det blir kjempe hyggelig med de få som møter opp men det er kjipt å ha disse tankene i hodet når vi går inn i et nytt år. Så jeg velger å skrivet dette nå, og tenker at det jo må finnes noen som føler det samme som meg, og kanskje ønsker å bli kjent. Jeg har veldig lyst til å legge dette fra meg 2019, i håp om en bedre start på 2020.









Avatar

Kjenner på mye av det samme.

jan 21 2020 - 22:02
Hei! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Ensomhet er den sterkeste følelsen jeg har hatt de siste årene. Jeg føler meg etterlatt og alene, og det er ikke fordi jeg ikke har folk i livet mitt som ikke bryr seg om meg, men det er bare hele livssituasjonen. Jeg fyller 25 år i februar, og gruer meg mer enn noen gang. Jeg er dessverre ufør pga diverse utfordringer, og føler jeg har gått glipp av så utrolig mye av det sosiale.
Jeg er heldig for jeg har et par virkelig gode venner som støtter meg, men samtidig så vet jeg jo at en dag så går livet videre for de mens jeg fortsatt er i samme posisjon.

Litt før jul og nyttårsaften blir alt mye verre, og det varer til en god stund etter bursdagen min. Det er kanskje egoistisk å si, men det føles ut som det ikke er noen ting å feire noen ganger. Beklager at jeg ikke hadde noe positivt å si, men det var litt trøstende for meg å se at det er noen som sitter med de samme tankene som meg rundt disse "spesielle" dagene. Takk for at du deler.
Avatar

Re: Jeg er ensom og jeg hater å innrømme det

jan 21 2020 - 22:50
Kunstnerhjerte.

Synes du klarer å sette ord på mange vanskelige tanker.
Det vil være en styrke for deg.

Så nydelig at du gjorde i stand til selskap. Det ville ikke jeg tenkt på i samme alder. Det er en styrke til du eier, evnen til å romme andre selv om du har det tungt. Flott!

Jeg har følt meg ensom i perioder, mest kanskje rundt tjue. Ensomheten skyldtes for en del dårlig selvtillit og usikkerhet. En annen årsak var venner og miljø fra barndommen som ble borte. Selv slet jeg med å finne nye venner å bli trygg på da.

For å prøve å gi noe håp:
I tjueåra ble jeg tryggere på meg selv. Tror det mest skyldtes alder og erfaring, ble mer voksen rett og slett. Kanskje et miljøbytte også, som i seg selv var krevende nok.
I alle fall turte jeg nærme meg andre og fikk venner i mitt tidlige voksenliv. Noen er nære fortsatt. Og seinere, helt fram til nå i godt voksen alder, knyttes nye vennskap. Til tross for sykdom og drastiske endringer i livet siste åra. Det er aldri for seint. Litt flaks og uflaks med hvem som krysser ens vei når, må regnes med.
Avatar

Re: Jeg er ensom og jeg hater å innrømme det

jan 22 2020 - 01:14
Veldig bra skrevet.
Avatar

Re: Jeg er ensom og jeg hater å innrømme det

jan 22 2020 - 06:40
synes du skal gi deg selv ganske masse ros for at du turte å gjøre deg sårbar og invitere folk hjem hos deg på d som sikkert er en ganske tung dag for oss som er ensomme...

d virker som når man først har kommet i situasjon at man blir ensom jo vanskeligere blir d å komme seg ut av d da.

har du ikke muligheten til og møte folk gjennom de vennene du har nå da?

Avatar

Lyst til å hjelpe

jan 23 2020 - 16:31
Jeg har levd endel lenger enn deg, og har i perioder av livet også vært ensom. Jeg fikk så lyst å hjelpe deg, og har stor tro på at du kan få det bedre, ikke minst siden du har stor innsikt, initiativ og mot. Du skriver veldig godt, og jeg fornemmer en stor varme i all ensomheten . Du har nok mye å gi andre, men har du mye å gi deg selv? Ta kontakt om du ønsker noe kontakt over tid, det er neppe en rask løsning, men 2020 skal bli er mye bedre år for deg!
Avatar

Takk for et flott innlegg

feb 2 2020 - 10:46
Du har mange gode refleksjoner og du virker som et fint og varmt menneske. Som deg har jeg i peioder sammenlignet meg med andre. Det er så lett for å gjøre dette men man ender bare opp meg håløshet og følelse av at ingen liker eller liker oss. Sosiale medier har mye av skylden for dette. Hvis du vil kan du legge til meg som venn.
Til forsiden