Jeg kommer aldri til å finne meg en partner, jeg burde rett og slett tatt livet av meg!

Jeg føler det samme som deg. Føler at det eneste som kan gjøre meg lykkelig er å finne noen å dele livet med. Ensomheten dreper meg. Men vi må bare holde ut, hvem vet hva fremtiden bringer

Jeg har lest mye av det du tidligere har skrevet her.
Og problemet, ifølge meg (et problem jeg sliter med selv), er at du står i veien for deg selv.

Jeg sliter med tanker om vekt og min verdi som menneske. Ofte takler jeg overveldende problemer med å spise, noe som gjør vekt og mine tanker om min egen verdi mye verre.
I tillegg til denne overveldende følelsen av skam.
Alltid tenker jeg, som du har skrevet noe lignende om i et innlegg, at jeg må bli en viss vekt før jeg kan nyttiggjøre meg noe som helst.
(Du skrev noe om at du måtte jobbe med selvbilde eller noe i den dur. Og at dette kom til å ta så lang tid at du aldri ville få det du ville ha)
Men du må begynne i en ende, tenker jeg. Du må begynne med noe. Det er ikke alltid mulig å først få det helt optimalt før en prøver å oppnå det en vil ha.
Du virker å være litt usikker også, på hva det egentlig er du vil ha. Ha vekk driftene, eller en partner/kjæreste el.

For min del så må jeg helt klart bare drite i vekten. Selv om jeg hjernen min forteller meg at jeg er helt forjævlig, tykk, mislykket og at alle og enhver kan se rett igjen meg-"se der ja, dette er en person som ikke har kontroll, en av de virkelig mislykkede. En av de tykke"...osv. Så må jeg bare gå ut. Jeg må gå på besøk, jeg må komme meg ut av huset selv om hjernen har aller mest lyst til å bare holde seg inne. Godt gjemt. Til akseptabel vekt er oppnådd og jeg kan vise meg ute blant folk.
Men det går ikke. Jeg klarer ikke å ta det i den enden, da må jeg prøve noe annet.

Handle motsatt av hva hjernen forteller meg.
Som forøverig kom jeg på nå, er en av DBT øvelsene jeg lærte, da jeg gikk på denne behandlingen.

Kloke ord, Conium maculatum!