Kjære SiDetMedOrd brukere. Jeg er ny her inne så dette er mitt første innlegg, jeg må derfor beklage om innlegget ikke blir formulert ordentlig eller ikke følger etter noen spesielle regler. Jeg nevner ingen kjønn eller store detaljer i håp om å være så anonym som mulig.

Jeg er i en livskrise ettersom et av de nærmeste personene i livet mitt er alvorlig sykt. Med tiden som pårørende i snart to år så har det bygget seg en stor angst inni meg og jeg har hver dag i nesten to år brukt metoder til å distrahere meg fra negative tanker om sykdommen. Det har hjulpet mye å være rundt mine nærmeste (ikke venner, det gjør meg bare mer stresset), spise mye forskjellig mat og distrahere meg med filmer/serier/spill. Jeg har vært i kontakt med sykepleierne på sykehuset og etter å ha blitt snakket stygt til av en og høre mange negative ting om sykdommen til min forelder av en annen og konstant høre negativt om sykdommen av mine nærmeste så har jeg bare sluttet å ta kontakt med dem for å unngå mye angst og vanskeligheter. Det er skikkelig slitsom å høre det samme negative av andre som ikke engang er i familien min, som om det skal gjøre min forelder friskere eller min helse bedre av å bli gjentatt hele tiden om negativitet jeg allerede er fullt klar over.

Den siste tiden har vært ekstra tung og jeg bestemte meg for å ringe inn i september til Mental Helse for å se hva de sier. Jeg sa at jeg har det utrolig vanskelig etter som jeg er mye alene hjemme nå når min forelder som er syk er hele tiden på sykehuset og at jeg er helt sikker på at jeg blir å ta livet mitt dersom min forelder dør. Jeg fikk beskjed å ta kontakt med fastlegen min etter å ha sagt til personen i telefonen at jeg har svært dårlig kontakt med fastlegen min. Jeg fortalte en nær venn av meg om dette også uten å få noe spesiell respons, men min venn så litt bekymret ut.

Med tiden følte jeg meg enda verre, forelderen min begynte å tilbringe nesten all sin tid innlagt på sykehuset inn og ut med store helseproblemer og jeg endte opp med å fortelle min andre forelder om mine selvmordstanker og depresjon som jeg føler jeg er på kanten til å få. Jeg vil at min syke forelder skal gjennomgå en dyr behandling for å bli frisk og spurte min andre forelder om penger (de er skilte). Jeg fikk som svar at det er umulig for dem å hjelpe oss og jeg ble veldig sint og endte opp med å fortelle om mine selvmordstanker på en ufin måte. Vi har sagt beklager til hverandre nå og har god kontakt igjen.

Ut i november kommer jeg og min syke forelder i en stor krangel og jeg roper ut at jeg blir å ta livet mitt. Min forelder ser på meg og sier at det er mitt valg om jeg skal gjøre det, men at min forelder har oppdratt meg bedre enn at jeg skal gjøre slikt.

Noe tid har gått og det er nå desember, jeg drar til fastlegen min i begynnelsen av måneden med to sider i en bok hvor jeg har skrevet mange punker om ting som plager meg (matvansker, søvnvansker, konsentrasjonsvansker, ingen livsglede, likegyldighet til alt, selvskading, selvmordstanker dersom min forelder dør osv). Min fastlege tok en kopi av sidene og la det inn i systemet, så på meg og sa "dette er vanlige stressymptomer, la meg bestille time til en annen dag slik at vi kan snakke om det". Jeg spør fastlegen hva h*n vil snakke om neste gang som vi ikke kan snakke om i dag og fastlegen svarer at h*n tror jeg bare trenger noen å prate med for det virker ikke som at jeg har noen å snakke med hjemme. Jeg blir veldig sint og føler at jeg ikke blir tatt på alvor og drar hjem.

En uke har gått etter legetimen og jeg sender inn et dokument hvor jeg i detalj skriver at jeg føler meg verdiløs og ikke føler at jeg har det vondt nok til å få hjelp med livskrisen jeg er i fordi fastlegen sier at jeg ikke skal få henvisning ang. konsentrasjonsvansker før jeg "er i en annen livssituasjon". Jeg får også beskjed av fastlegen å ta kontakt med min forelder sin sosionom for at sosionomen på sykehuset kan se på vanskelighetene jeg går gjennom som jeg har skrevet ned. Jeg skriver i dokumentet at jeg føler at min fastlege gjør ansvarsfraskrivelse av å si at min forelder sin sosionom skal se gjennom listen og ta kontakt med aktuelle personer. Til svar får jeg at fastlegen beklager så mye for feilene som er gjort og at jeg er henvist til DPS. Jeg vet ikke nøyaktig hva det er, om det hjelper eller hvor lang tid det tar til jeg får hjelp gjennom DPS og jeg kan umulig snakke med fastlegen igjen med mindre jeg bestiller legetime (neste ledige er om 3-4 uker). Jeg føler også fortsatt at fastlegen egentlig ikke bryr seg, men beklager seg fordi alt er nå skriftlig bevis på ingen hjelp av fastlegen i dokumentet mitt med dato og detaljert beskrivelse av hvordan jeg ikke fikk hjelp når jeg ba h*n og tryglet om å kunne få noe hjelp med mine problemer som hindrer meg i å fungere i hverdagen.

Det eneste jeg vet er at jeg har det så utrolig vanskelig nå og vil egentlig ikke leve til 2019. Jeg har skrevet ned en forklaring til hvorfor jeg har det sånn som jeg har det nå til mine nærmeste og har alt jeg trenger til å ta livet mitt i dag. I natt sov jeg veldig dårlig mens min forelder kastet opp og skrek i smerte (noe som skjer hver eneste dag og natt i 3,5 måneder) og jeg lå bare og tenkte at jeg klarer virkelig ikke mer. Eneste grunn til at jeg ikke har tatt livet mitt tidligere i år er fordi jeg ikke vil at min syke forelder skal ha det vanskeligere enn h*n har det nå.

Jeg har sett på telefonnumre til legevakten som hjelper med livskriser, men jeg sitter og tenker i to timer at det ikke er noe vits i å ringe. Jeg har tatt kontakt med Mental Helse tre ganger og tatt kontakt med fire personer i virkeligheten og ser at det jeg går gjennom ikke er alvorlig nok til å hjelpes, men samtidig så har jeg det skikkelig vanskelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre utenom at jeg ikke vil eksistere mer, det er så utrolig slitsomt å eksistere, det er så utrolig slitsom å våkne opp, å legge seg, å spise, å snakke, å tenke, å skrive. Jeg orker virkelig ikke mer og jeg skriver egentlig her bare for å samle tankene mine.

Takk for at du leste, håper virkelig at du får et utrolig godt nytt år.

Hei! Det er trist å se at du ikke har blitt møtt slik du trenger det i den vanskelige situasjonen du er i. Det hadde vært veldig fint om du kunne ringe oss på Hjelpetelefonen eller kontakte oss på chat, så vi kan prøve å finne en god måte å hjelpe deg på. Hilsen admin.