Jeg er så jævlig lei av å være ensom, venneløs, deprimert og denne forbanna tomhetsfølelsen.

Vært sånn de siste 12 årene.

Hvor lenge skal jeg orke å leve dette taper livet mitt ? Ikke vet jeg

Har du tenkt på hvilke måter du kunne møte og bli kjent med folk på.Har du tenkt å melde deg på mentalhelse,på slike steder kan du møte folk i samme situasjon og samtidig bli kjent med nye mennesker el psykiatrisk dagsenter.Det fins steder hvor det er mulig å bli kjent med folk for da ksn du føle deg mindre ensom.Har du familie?

Sender deg en pm jeg :)

..

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver.
Håper det hjelper deg å skrive her og med det lette på byrdene.

Jeg har venner og familie som bryr seg og kan likevel kjenne følelsen av ensomhet og tomhet. Tomheten er vel egentlig sorg, savn og lengsel etter det tidligere livet som brast. Det forverres om jeg er for sliten og bedres med tilstrekkelig hvile, avspenning og søvn. Nok hvile og gode matvaner er for meg viktige bidrag til stabilitet, humør og pågangsmot. Lykkes ikke alltid, men prøver igjen.

Jeg lever videre om det hender jeg blir lei (meg). Det skjer heldigvis noe godt i livet også. Ofte i de små ting, bare jeg er innstilt på å ta dem inn og verdsette dem. Å komme dit er krevende når livet lugger, men det er verdt jobben.
For det meste takler jeg å være alene, det har til og med betydelige fordeler. Å være mindre streng og mer raus mot meg selv hjelper. Tenke med takknemlighet på alt som går bra samtidig som det er rom for de vanskelige følelsene.

Ønsker deg bedring og møte med godhet på din vei.

Nærmer seg 3 år siden jeg postet dette innlegget og vil bare si at jeg aldri har hatt det så jævlig som jeg har hatt det de siste 3 årene. Lite venner, samlivsbrudd, alene med mitt barn, leier leilighet og alt er bare drit.

Men det som i det minste er positivt er at jeg har 1 år igjen før jeg er ferdig utdannet. Startet på skolebenken igjen i en alder av 31 år, men den tomhet og ensomhetsfølelsen jeg snakket om for snart 3 år siden er her fremdeles.

Tankene om selvmord kommer oftere og oftere, mange ganger til dagen. Har gått fra å bare planlegge livets slutt som en terapi slik at jeg har kontroll over mitt eget liv til nå å faktisk vurdere det. Er redd for at plutselig når mørket er på det verste at jeg faktisk gjør det.

Hei,

Det hørtes utrolig kjipt ut å ha det så tungt og mørkt i så mange år, skjønner at det blir vanskelig å bære og at alt kan virke håpløst.

Det hørtes alvorlig ut det du skriver om selvmordstanker. Jeg har hatt det selv, vet at det er lett å nå de tankene når man er langt ned i kjelleren og ikke finner noe lys.

Du skriver ingenting om du har oppsøkt profesjonell hjelp, men om du ikke har det, kanskje det kan hjelpe deg til å finne litt lys i tunnelen? Det har hjulpet meg :-)