Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ingen lys i tunnelen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ingen lys i tunnelen

juli 16 2019 - 22:32
Aner ikke hva jeg vil med dette innlegget. Er bare veldig trist.

Jeg er ei pen jente på 27 år, lang, og godt trent, ifølge venner og bekjente.

Er så utroolig ensom og dette har jeg følt på i mange år.
Jeg mangler en partner.
Har hatt noen "nesten forhold" og jeg var den som ble dumpa. Aldri vært I et forhold.
Ifølge dem ble det ikke noe mer fordi vi ikke passet sammen eller var for forskjellige.

Jeg har veldig lav selvfølelse men er ikke av den typen som må ha oppmerksomhet eller bekreftelse hele tiden.
På fritida mi dytter jeg inn alt av aktiviteter som ridning, fjellturer, teltturer og løping men når jeg kommer hjem er det tomt og helt stille. Det er så trist. Jeg gråter hver dag og har hatt suicidale tanker en stund nå.
Jeg føler meg utilstrekkelig og har ingenting her å gjøre.

Alle rundt meg har noen å komme hjem til, noen å gi kjærlighet til. Jeg ønsker dette så sterkt.

Venner av meg sier jeg må komme meg mer ut på byen men dette er virkelig ikke noe for meg. Har prøvd ut tinder en god stund nå og har møtt flere noe som er en bragd for meg fordi jeg er så sjenert.

Jeg er bare sjenert i starten, så går det over og utadventheten kommer frem.

Hvorfor er dette så forbaska vanskelig?
Det skjærer i meg å sitte alene hver helg, hver høytid, hver sommer. (har venner men ikke det samme)

Kjenner jeg blir så stressa av dette med å stifte familie, få hus og alt det der. Føles som om tiden renner ut. Jeg vet jeg er ung.. Ser bare ikke noe lys i tunnellen og det har jeg ikke gjort på veldig mange år.
Jeg blir liksom aldri bra nok. Hvorfor kan ikke jeg bli valgt?
Avatar

Hei

juli 18 2019 - 01:23
Hei lille spurven, har lest endel her inne, men skriver sjelden noe selv, likevel historien din rører noe i meg.. Det er slikt et jag i samfunnet hvor vi alle er ment å passe inn ien eller annen boks, men hva skjer når vi ikke passer inn i den boksen? Eller alle gode råd folk ønsker å komme med, lett forståelig at d er godt ment, hensikten er god, det er bare ikke alltid følgene blir så gode. Det er så store krav fra samfunnet rundt at vi skal passe inn, klare alt, fikse og ordne at d er vanskelig å slappe av, lettere å kjenne på stresset. Jeg har selv hatt en maske på meg gjennom alle mine 33 år, og tilpasningsdyktig som jeg er passer de ulike maskene inn i de fleste sammenhenger, likevel er det et lite ubehag der da jeg selv vet at det som vises utenpå ikke stemmer overens med det som er inni bestandig.. Som du sier, det er vondt å sitte alene, relasjoner og ekte venner er vanskelig å finne. Det er kanskje de lyseste soldagene som er verst og kveldene, selv om både solen på himmelen varmer og lysene fra hus og biler lager ett vakkert skinn, så blir d ensomt, og vanskelig å finne gleden.

Vet egentlig ikke helt hva jeg tenkte med å skrive til deg, men du rører noe i meg, måten du skriver på, så ærlig, likevel ikke helt som mange andre her. Skulle ønske det var mulig å bare gi deg en lang klem. Vi trenger alle noen, noen å snakke med, både om gode å vonde ting, i ekte vennskap burde det egentlig være rom for alt, både glede og sorger. Det er i motgang vi trenger hverandre.

Selv har jeg aldri hatt en stødig omsorgsperson i livet mitt, verken mor, venner eller kjærester,jeg har hatt det, bare ingen som har holdt omkring meg om vist at jeg var ønsket og at de var glade i meg, alltid vært på en armlengdes avstan, kanskje min egen feil og, har ikke vært flink å prate å fortelle hvordan jeg har d.. jeg blir ansett som sterk, sosial og sola selv, klarer meg selv.. Men tenker at for deg som for meg, hadde det vært godt å slippe å klare alt, slippe å prestere, bare slippe ned muren omkring å bare være, gråte til det blir tomt.. Men ikke alene, d hadde vært fint å hatt noen der, bare en gang, for å oppleve det, det hadde kanskje vært enklere om du ikke følte deg alene..

Jeg leste innlegget ditt når du la det ut, og av noen årsak så har jeg tenkt på det/deg, så da ble det å skrive noen ord. Vet ikke om noe av dette ga noen mening, eller om jeg hadde noen mening, men vit at noen tenker på deg, og vil deg godt. Klem fra Gro
Avatar

Re: Ingen lys i tunnelen

juli 18 2019 - 17:26
Livet uten håp er meningsløst. Jeg trenger lys og Guds hjelp.
Avatar

hei

juli 19 2019 - 11:39
kanskje du bør prøve å finne styrke og selvtillit på samme måte som du beskriver deg selv som en pen jente.For på den ene siden sier du at du har lav selvfølelse og sjenert samtidig som du beskriver deg selv som en pen jente.Det er litt vanskelig å forstå at en som gir beskrivelse av seg selv som pen kan kan ha lav selvfølelse da de fleste med lav selvfølelse hadde heller sett på seg selv som stygge.Det er vanskelig når man ikke er gift ikke har egen familie.Vet alt om det.Det er en sorg.Drømmer som ikke er blitt noe av.vet hvor tøft det er.Kanskje bør du høre på venner når de sier du bør komme deg ut.Du møter ingen partner hjemme på døra.Jeg vet alt om ensomhet og det er kjempe tøft men det er bra du har venner og kanskje lurt å høre på dem.du høres veldig ensom ut og har starta å bli redd for å bli alene og vet mye om det men du har tross alt venner som gir deg gode råd.du har noe selvtillit selv om du ikke ser på det slik selv men de færeste ville beskrevet seg selv som pen.
Avatar

Til mrsfreak 1983..

juli 19 2019 - 12:07
Hei,

Jeg tenkte bare jeg ville nevne at det er stor forskjell på selvtillit og selvfølelse.. Selvtillit er å tørre å prøve, prate utfordre seg selv og si og gjøre noe.. Selvfølelse er den snikende følelsen innerst inne som sitter på skulderen din og forteller deg hvor lite du er verd.. Det hjelper ikke ha god selvtillit alltid, man kan føle seg veldig liten, engstelig og ensom selv om en tør gå ut å snakke med venner/bekjente. Jeg er klasse eksempel på dette, jeg er tøff, har noen få venner, jobb og jeg er ikke redd for å si fra, så lenge d ikke dreier seg om å stå opp for meg selv så går jeg lett gjennom ild vann og konfrontasjoner for andre. Men føler meg veldig lite verd, selv i litt nærere relasjoner, jeg"vet" at om jeg blir borte så vil det faktisk ikke spille noen rolle for noen, ja jeg blir savnet ett øyeblikk for hvor ble hun jeg kunne prate med av? Men hvem vil savne _meg_, d derimot er det lite av.. Det er svært ulikt hvordan man fremstår og hvordan man føler seg inni. Mennesket er ikke bare det ene eller det andre, vi er kompliserte med lag lag, og det er ikke alt vi viser til omverdenen, ei heller bør, vi er tilpasningsdyktige og tar på ei maske for å passe inn siden mennesker egentlig er sosiale dyr.. Å det synes... Men hvordan vi har det inni, det trengs ikke alltid å synes...
Avatar

hei

juli 19 2019 - 12:47
Det er sant at det er ikke det samme selvbilde og selvtillit men det henger veldig mye sammen.Mennesker har ofte begge deler.De som oftest føler seg verdiløse at ingen bryr seg om jeg lever eller er død.at man er stygg og dum ofg føler mye selvforakt.Jeg sliter med begge deler så alt kjenner jeg meg igjen samtidig så skjønner du vel at det kan virke rart og beskrive seg selv som en pen jente som er godt trent men kanskje det er nok slik det henger sammen hos deg.Alle er forskjellige i de fleste tilfellene hadde ikke en med lav selvfølelse beskrevet seg som pen men vi er alle forskjellige likevel.Jeg syns det er bra at du ser på deg selv slik for det viser at det er stor håp for deg.Selvbilde og selvfølelse er ikke det samme men henger mye sammen.Mennesker er kompliserte som du selv påpeker også og du er jo også ett godt eksempel på det.Vi er alle forskjellige.Jeg har så mye selvforakt verdiløshet og alt mulig stygt som finnes slik ser jeg på meg i tillegg dum snill og alt mulig.Det er slik ting henger sammen hos meg.men du klarer jo å se på deg som pen og godt trent samtidig som du føler deg verdiløs.Det viser hvor forskjellige vi mennesker er.
Avatar

Til smiley85

juli 19 2019 - 20:55
Innlegget er ulest.
Takk for at du forklarte forskjellen :)
Det jeg kjenner på er at jeg er mindre verdt. Verdiløs.

Jeg skrev at vennene/folk sier jeg er pen.
Jeg synes i utgangspunktet ikke at jeg er noe å se på men en sjelden gang kan jeg se det, på gode dager. Men de kommer svært sjelden.

Til det du skrev helt øverst så felte jeg en tåre. Litt fordi det er godt å se at man ikke er alene men også fordi at jeg ikke ønsker at noen skal være så uheldig å kjenne på det samme. For det er virkelig ikke noe gøy.
Det er litt som at man lurer på når man skal våkne fra denne "drømmen".
Avatar

Hei

juli 19 2019 - 22:17
Som sagt selv om det er skille mellom selvtillit og selvfølelse.Forskjellen er der men de henger som sagt sammen og det er absolutt ikke stor forskjell mellom dem.Du bør vurdere å prate med noen om dette du går bra med.hva med vennene dine.De gir deg gode råd og prøver å hjelpe.hvis du føler det ikke går hva med å dra til fastlegen din bare så du slipper å bære alene.
Avatar

Re: Ingen lys i tunnelen

juli 23 2019 - 19:32
Har sendt deg en pm. Du må godkjenne venneforespørsel for å se det som er skrevet
Avatar

Akkurat samme som mitt liv

aug 6 2019 - 22:37
Jeg sendte melding til deg. Det hva du sa høres så kjent ut..
Avatar

Re: Ingen lys i tunnelen

aug 6 2019 - 22:51
Et smertefullt tema det der, og du beskriver hverdagen din godt. Er gått så mange år nå siden jeg gjorde det slutt med eksen at jeg føler døren er i ferd med å lukkes i mitt hode. Jeg savner nærhet men får så mye angst av dating at jeg ikke fysisk orker det. Håper ting kan endre seg, fokuserer på daglig trening og sunt kosthold.
Avatar

Re: Ingen lys i tunnelen

aug 10 2019 - 21:55
Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er selv 28 år, trent og pen. Vel, jeg får høre det utad. Selv har jeg dager hvor jeg hater utseende mitt og dager hvor jeg føler meg bra. Det hjelper i grunn lite for jeg har blitt mishandlet i begge mine forhold. Jeg har barn da, men jeg har ikke hatt de boende hos meg på to år fordi jeg ble alvorlig psykisk syk etter jeg klarte å gjøre det slutt med faren deres som mishandlet meg i ni år. Jobber med å kjempe meg tilbake, men det er en tung bør å bære.

Lyset i tunnelen ja. Hvor er det. Jeg har flere ganger brukt det uttrykket når jeg skriver dikt eller dagbok. For når en befinner seg i mørket, hvordan skal en klare å finne styrken til å fortsette å gå uten å se antydning til lys? Til håp? Hva driver oss uten håp? Eller i det minste håpet om håpet. For uten det så er alt tapt.

De periodene jeg har mistet alt håp så har det gått så langt at det er flaks jeg enda lever. Da var det heldigvis et hjelpeapparat som plukket meg opp og holdt tak i meg fram til jeg klarte å ta tak selv. Fram til jeg igjen begynte å håpe. Eller. Jeg vet ikke om jeg har et ekte håp. Jeg har vel bare kommet dit at jeg er helt nødt til å finne det fordi jeg har barn. De fortjener jo ikke å miste meg. Selv om jeg tror det er best for alle når jeg er på mitt dårligste.

Det er trist at du har det slik du har det. Om ikke du har så mye håp eller tro så håper jeg i alle fall på dine vegne.
Til forsiden