Blir så sliten av å være sterk og sjølstendig. Savner å "være liten" og bli tatt hånd om, bli vist litt omsorg. At noen "ser meg" og tar litt ansvar for meg, av og til.
Noen å gi omsorg og varme til.
Aldri følt meg prioritert, være viktig for noen.
Jeg savner fysisk nærhet og omsorg, noen å holde rundt, sitte tett i sofaen sammen med. Snakke med, både dagligdagse ting, vanskelige ting, drodle med. Le sammen med - søke råd hos. Diskutere med.

Man blir så inderlig sliten - av å være sterk.

"drodle"

jeg er en gammel mann på 56
men liker å sosialere med alle
aldre, også

synd du er ensom

ve hva ensomhet
er


og tunge depresjoner
men er lykkelig nå
og full av overskudd
og overskuddsfölelser

hvordan er livet ditt nå
og hva er dine drmmer
håp
og
lengsler
?



vennlighilsen
en
ufortapt

sjel

krabbeskjellet

morten

Jeg er litt eldre enn deg, men ikke gammel ;)

Men sliten av å være sterk, det er jeg. Og har vel egentlig resignert, men i og med at jeg holder ut, så har jeg kanskje et håp?
Er vanskelig for tiden, men jeg vet det blir bedre. Alt blir ikke bra, men det blir bedre.

Bruker mye energi på å holde meg oppegående.

Det er veldig gjenkjennelig det du skriver om å måtte gjøre alt alene, klare alt. Det er en myte i dagens samfunn at man ikke trenger andre, alle skal være uavhengige å sterke. Å si at man savner det å dele livet med noen er nesten tabu, og blir av mange oppfattet som svakhet.
Jeg er drittlei av å være «sterk og uavhengig».

Det savner jeg også. Mest det å bli sett og satt pris på. Kanskje at noen også tar vare på meg iblant og ikke at jeg må gjøre alt
Jeg er også lei av å gjøre alt alene alltid.

Samtidig så opplevde jeg at i det forrige forholdet jeg var i så var det fortsatt sånn at jeg måtte ordne alt mulig, finne på alt mulig alene, var mer ensom da enn nå så det er ikke nødvendigvis sånn at man får det man trenger av en annen person selv om man bor sammen og tilbringer store deler av døgnet sammen.

Jeg er fullstendig klar over at et par-forhold ikke er løsningen på alt. Og det er vel ikke et par-forhold jeg mest av alt søker/ønsker. Et par-forhold er kanskje også det som skremmer meg mest.
Jeg er redd for å "miste meg sjøl" - redd for å miste det jeg har klart å bygge opp. Jeg har brukt mange år for å bygge den lille selvtilliten jeg har, og den er jeg redd for å miste.

Jeg er en voksen dame, har sett mange forhold som ikke er gode forhold. Partnere/venner som synes det er viktigere å hevde seg sjøl, enn å hjelpe hverandre til å bli gode/bedre.

Det jeg søker/ønsker kan like godt være venner som "ser deg" og hjelper deg. Som skjønner hva som er vanskelig og hjelper deg over de vanskelige valgene/humpene i livet. Og liker deg for den du er, med alle feilene og manglene som en person har. Og bare for å ha sagt det, et forhold skal være to-veis. Å gi og ta er like viktig.

Jeg er en person som er flink til å gi, men elendig på å ta imot. Å kreve min rett, min plass er fryktelig vanskelig.