Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Idioti

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Idioti

sep 27 2009 - 03:03
Jeg er oppgitt av alle idiotene i verden. Jeg føler meg jævlig ensom blant de som aksepterer middelmådighet, og ikke minst; de som oppsøker den. Jeg er LEI av alle de deprimerte som tror de skjønner hva jeg snakker om, men egentlig kun syter om problemene sine. Jeg lever i en verden med bare roboter. Til og med Mensa medlemmene synker ned på samme nivå som alle andre. Finnes det ingen andre som ser det jeg ser? Kanskje jeg behøver et tjukt glass av tåke for å se det du gjør. Jeg har oppnådd en grad av ekstrem likegyldighet, som følge av denne tilstanden. Er jeg da mer fri til å gjøre, tenke og være som jeg vil? Jeg kan være selektiv og kynisk i forhold til hva jeg bryr meg om, men betyr min immunitet mot livet at jeg er fri fra all verdens sorg, ergo. min egen? Nei, det er kun et uunngåelig resultat av å leve. Er det dette alt kommer til? Forakt?
Jeg ser på alt og alle med avsky og likegyldighet. Jeg innser at det kanskje ikke er verden det er noe galt med, det må være meg. Jeg er roboten blant de smilende og gråtende, overfladiske menneskene på denne jord.
Avatar

Re: Idioti

okt 1 2009 - 12:04
Menneskenes største fiende er perfeksjonismen - hvis den får leve fritt. Det er ikke noe som er så deprimerende som stadig skulle perfeksjonere for å oppdage at det ikke er bedre enn middelmådig. For hva er verre enn det? Er det da bedre å ikke gjøre noen ting?

Skulle ikke du også ønske at du ikke hadde "oppdaget" lyset? At du var som alle de andre overfladiske menneskene på denne jorden? Nå skal jeg ikke påstå at jeg er lik deg på noen måte, men jeg ville ha foretrukket å være overfladisk og middelmådig.

Deprimerte mennesker ser verden slik den egentlig er, og derfor er det ikke så rart man er deperimert (hva kom først?). Den tykke tåken alle andre vaser rundt i forhindrer dem til å se ting slik de er ellers kunne det resultert i at ingen lengre så meningen med livet.

Men hva nå som tåken er borte? Vil det være mulig å skape den på nytt? Etter det jeg har skjønt er det ikke mulig å gå tilbake igjen, bare delvis, og man må kjempe for å holde uvitenheten på plass. Så hvorfor skal man da kjempe for å bli "frisk", når ingenting noen gang vil bli bra igjen? Og verken de smilende menneskene eller dine tilsynelatende frender skjønner noe som helst av hva du ser.

Skulle tro det letteste var å lene seg tilbake og forbli der man var. Men jeg synes at overlevelsesinstinktet som kicker inn nå og da er ganske plagsomt. Men det holder en liten stund.

Dette var jo ganske meningsløst :p


Til forsiden