Jeg har det fint nok, jeg. Likevel så gleder jeg meg til å dø.

Jobben gjør meg veldig stressa iblant, og selv om ingen kan dø eller noe hvis jeg gjør feil, så føler jeg meg verdiløs, selv om jeg trodde jeg gjorde ting riktig da jeg gjorde/sa det. Noen ganger vurderer jeg å slutte, selv om det bare er noen få måneder siden jeg begynte, men problemet er at jeg tror ikke nødvendigvis at problemet ville ha løst seg med en ny/annen jobb, fordi problemet er mer at jeg hater meg selv og leter etter grunner til å straffe meg selv på emosjonelt, heller enn at jeg kan bli å gjøre en feil iblant. Jeg føler generelt at jeg ikke er verdifull nok til å føle noe særlig glede, at jeg kun er til for å prøve å gjøre færrest mulig feil imens jeg venter på døden.

Jeg har venner, men jeg klarer ikke å snakke med dem om de store problemene mine (så jeg kan ikke klage over at de ikke har fått med seg det når jeg aldri har fortalt dem om det en gang), og derfor så har jeg kun "halvnære" venner. Jeg bare spiller glad og virker glad nok, så det er heldigvis sjelden noen som spør, og de få som spør får servert en løgn om at jeg har det ok/fint/greit nok. Jeg mistenker at jeg har engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse eller noe, men hva vet vel jeg? Det viktigste er i grunnen ikke hva som feiler meg, men hvordan jeg kan bli kvitt det. Døden føles ofte som eneste praktiske utvei, samtidig så er jeg for pysete til å drepe meg selv, så da er det bare å vente på at livet ebber ut. ...enn så lenge.

Jeg har det på akkurat samme måte som deg. Har forsøkt å endre på ting mange ganger, men faller alltid tilbake i det samme svarte hullet.

Jeg har hatt en oppvekst der jeg alltid fikk beskjed om at ikke noe av det jeg gjorde var bra nok og at alt jeg sa og mente var feil.
Det har preget livet mitt og gjør det fremdeles.