Jeg har skrevet en del innlegg før uten særlig hell. Samtaler her inne eller treff blir kortvarig lykke; i sosiale medier blir det ingen svar og; i aviser blir de aldri publisert. Som om jeg aldri betyr noe, som om mine problemer aldri vil bety noe.

De som kjenner meg her inne vet nok kanskje om mine funksjonsnedsettelser, om hat, vold, tvang og diskriminering jeg har blitt utsatt for og de konsekvensene det har fått både fysisk og psykisk, om fortvilelsen over å bli oversett i samfunnet og om hvordan mat og alkohol har blitt mine krykker.

Det er ensomt ikke å bli sett i samfunnet, å ikke bety noe. Jeg har måttet kutte venner som maler bannere for alle andre, unngå arrangementer og institusjoner for deres flagg, jeg gråter når jeg ser ververe på gaten som gir meg sparetips for å kunne bruke oppsparte penger på formål som alltid vil anses som viktigere enn meg, og orker ikke forholde meg til Oslo sentrum der jeg bor. Jeg klarer ikke oppsøke helsehjelp når jeg trenger, jeg orker ikke søke økonomisk støtte når de få tusener jeg får i måneden av NAV ikke strekker til, og jeg er livredd en framtid hvor jeg kanskje ikke vil kunne komme meg i sikkerhet, skade meg i trafikken, lide av medisinmangel eller dø forlatt på en underbemannet institusjon.

Det virker så banalt å la samfunnets kroniske ekskludering av funksjonshemmede, kronisk syke og tidvis alvorlig syke påvirke måten jeg forholder meg til helsevesenet, økonomiske instanser og arbeidsmarkedet, og det virker tullete å skamme seg over å få hjelp hjemmefra. Men, alt får meg til å tenke at det betyr at jeg ikke er verdt noe, at jeg kanskje ikke burde vært i live.

Jeg har forsøkt å nå ut til noen, men de er enten opptatte eller får betalt for å gi ikke-fungerende verktøy. Når man først begynner å vurdere sin egen verdi etter hvordan eller om man blir senter for et banner eller en demonstrasjon, er det ikke noen vei tilbake. Da klarer jeg ikke engang glede meg over vennskapelige treff i ny og ne eller familie som setter pris på mitt nærvær. Mulig en jobb hadde hjulpet, men diskriminering gjør meg motløs, fordi jeg ser den i sammenheng med alt annet.

Jeg vet ikke hvor jeg skal gå med frustrasjonen, med mine erfaringer og mine bekymringer for framtiden. Jeg føler at neglisjéen betyr jeg ikke er verdt et liv, og skammen ved å fortsatt gjøre det [leve] gnager hver bidige dag.

Tror nok mange av oss som sliter med sykdom eller har med oss vonde erfaringer kan føle oss verdiløse. Selv har jeg psykiske lidelser som ligger i bunn, og sånn som staten har lagt ned tilbud etter tilbud på psykiatri siden så er det ikke bare-bare å få hjelp. Jeg tror ærlig talt ikke at disse menneskene vet hva det er de gjør, sånn som de kutter budsjettene rundt psykisk helse. Ikke tror jeg de forstår hvor sinnsykt krevende det kan være når man er syk heller, for om de har hatt forståelse for det kunne de umulig ha handlet som de gjør.

Det jeg har funnet ut er at man må skape sin egen verdi på ett eller annet viset. Jeg følte jo godt hvordan det var å stå i jobb f.eks, for jeg blomstret jo virkelig som menneske. Det er jo selvfølgelig mye vanskeligere nå som jeg er ufør, men da prøver jeg å finne egen verdi ved å f.eks bruke tiden min her på å svare andre. Mange finner jo verdi og selvtillit i trening f.eks, så det er jo en del ting man kan ta seg til. Nå vet ikke jeg helt hvilke begrensninger du har her i livet, men hva med å lage musikk eller kunst? Dette er jo ting du kan dele med andre, som på sikt sikkert vil øke selvverdet ditt, eller om du har noen andre ting du er god på så kan du jo prøve å satse på det.

Det der er dessverre det beste jeg kan bidra med tror jeg. Du skal vite at du er ikke alene som føler det sånn hvert fall, selv om det sikkert ikke er noen trøst. Vi får ønske oss bedre tider og en mer forståelsesfull regjering, sånn at det kanskje blir forandring på disse områdene, men frem til da tror jeg kanskje vi får holde oss til tipsene jeg kom med over her.

Slik jeg ser det er noe av problemet at pasienter ikke står sammen og krever sin rett, på grunn av uenigheter om grunnleggende premisser og virkemidler. Selv har jeg opplevd at folk jeg prøvde å hjelpe ved å tale deres sak, har trukket seg når prosessen var godt i gang - bare fordi det "føltes feil". Når man som "ressurssterk" pasient med et ønske om å hjelpe andre opplever slikt gang på gang, er det helt rasjonelt å slutte å bry seg...

De færreste av oss har jo kapasitet til å kjempe den kampen når vi allerede ligger nede for telling. Det er jo en stor og skremmende oppgave, så jeg skjønner godt at folk trekker seg. Jeg har selv hatt mine runder med diverse institusjoner samt Statsforvalter og jeg kom jo ingen vei. Regelverket er ikke skapt for å verne spesielt rundt pasientene, for disse mennskene inne i dette systemet stoler på mest på noen med et friskt sinn og en høyere utdanning.

Det krever ikke så mye å skrive en fullmakt til noen som har både kapasiteten og kunnskapen til å ta kampen, så det er ingen unnskyldning. At noen har en diagnose betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan ha et holdningsproblem i tillegg.

Nå gjetter jeg bare her, siden jeg aldri har opplevd at noen har ønsket å kjempe på mine vegne, men det er jo litt fort gjort å bli unnvikende når man ligger nede sånn at man unngår potensielle konflikter. Jeg har sendt utallige e-poster til Statsforvalter, institusjoner, journalister og helse og omsorgsministeren, og det har til gode å lede til noe enda. Eller dvs, jeg sendte en lang e-post til helse og omsorgsministeren om hvordan rus og narkotikatrafikken her i landet fungerer i praksis, og hvordan man må medisinere folk som sliter om man noen gang skal få bukt med problemet. Jeg som rusavhengig brukte jo rundt 5-600.000,- i året stort sett bare på stoff, og alt gikk til organisert kriminalitet, så det er jo vanvittige summer inni det der...Uansett så var det ikke lenge etter at det kom løfter om et forskningsprosjekt rundt medisinering med ADHD medisiner til misbrukere av sentralstimulerende. Men nå har det vært snakk om det i mange år allerede, så det hadde sikkert lite med min e-post å gjøre...

Nå snakker ikke jeg om å sende eposter, men å direkte konfrontere leger, saksbehandlere etc. med deres unnlatelsessynder.

F.eks. spurte jeg en gang en saksbehandler på NAV om å få vite hvor mye det (frem til da) hadde kostet skattebetalerne totalt å ikke gi meg den hjelpen jeg hadde rett på i utgangspunktet. Så begynte jeg å ramse opp det jeg selv hadde regnet meg frem til, pluss det det ville koste å fortsette å drive skuespill. Da fant de frem unntaksparagrafen, men jeg var forberedt på å bruke adskillig tyngre verbalt skyts, f.eks. referere til informasjonsplikten og embetsmannsplikten (for offentlig ansatte), legeeden (for leger), eller etiske retningslinjer (for psykologer). Så hjelper det jo også alltid å kjenne lovverket og gjeldende rettspraksis.

Noen vil kalle dette kverulering og hevde at jeg får gjennomslag for kravene mine bare for at saksbehandlerne og legene vil unngå å måtte svare på enda flere vanskelige spørsmål, men så lenge metoden fungerer spiller det ingen rolle for meg.