Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvor dypt stikker vennskap egentlig?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvor dypt stikker vennskap egentlig?

sep 27 2009 - 02:25
De siste årene har jeg gått rundt å unnskyldt vennene mine...
De er så opptatt med familie, koner, jobb og barn, selvsagt er de det, det skulle bare mangle om ikke jeg ringte hver gang for invitere meg selv på besøk, eller invitere dem til meg. Jeg er da singel og har mye bedre tid og anledning til sånt. Jeg taklet det best før samlivsbruddet for noen år siden, nå i det siste har jeg fått nok.
Det føles ikke bra i det hele tatt. Tausheten er til å ta og føle på fra mobilen. Hvis jeg ikke ringer dem er det ingen som bryr seg. Hvorfor skulle jeg da bry meg?
Tomheten gnager... Bryr de seg virkelig ikke i det hele tatt? Er det ingen som stusser over at kontakten kun har gått en vei i flere år?
Jeg her ikke gjort noe spesielt for å støte dem fra meg. Tvert i mot får jeg stadig vekk høre hvor hyggelig jeg er å være sammen med, og at vi må treffes oftere.
Ja, men hvorfor ringer du aldri da, roper jeg inni meg, mens fasaden holdes oppe.
Det er et problem som har kommet i voksen alder, jeg er 36.
Jeg greier ikke engang si det til dem. Jeg skulle ønske jeg kunne si: Jeg er sinnsykt ensom, og det gjør vondt. Men det greier jeg ikke, da isolerer jeg meg heller og faren for å begynne med selvmedisinering ved hjelp av cannabis øker for hver dag som går.
Og: Nok en jul som han rare onkelen som ikke har kjæreste eller barn, sukk, jeg vet ikke om jeg orker..
Avatar

Re: Hvor dypt stikker vennskap egentlig?

okt 17 2009 - 19:09
hei..

sitter litt i samme situasjon selv. Har prøvd å finner veier ut av det, men så langt bare synket lengre inn i ensomheten. Jeg har kronisk sykdom som gjør at jeg ikke kan kjøre bil etc. Derfor er det ofte vanskelig for meg å være med på aktiviteter. Over mange år har resultatet blitt at jeg ikke lengre blir invitert med på noe. Jeg har prøvd å veie opp for dette å invitere venner hjem og holde kontakten. Men det er nå mye ensidig. dette tærer veldig på selvfølelsen. I en verden hvor det er stas å være opptatt og ha hundrevis av venner på facebook, er det ikke enkelt å sitte alene for det meste. Å nå har det blitt en sosial belastning at jeg ikke er sosial de gangene jeg er det.
kan vel bare forsette å prøve mitt beste. å innimellom bli frustrert over at det ikke strekker til.
Til forsiden