Kvinne fra Oslo 47 år.
Ulykkelig gift, 1 nydelig datter på 3.

Jeg fikk barn sent i livet, så mine barndom/ungdomsvenner er ferdig med småbarnsperioden. Vi har rett og slett mistet kontakten, og her er jeg ganske så ensom.

Foreldrene til de andre i barnehagen har mange venner de finner på ting med. Jeg føler meg skikkelig utenfor alt. Det er ikke lett å bli kjent med noen nye gode nære venner så sent i livet. I alle fall ikke for meg. Det blir litt rart. Føler jeg trenger meg på.

Alle er jo hyggelige og vi har gode men korte samtaler på playdates etc men det blir jo med det. Åpner meg ikke opp personlig for noen uten å kjenne de godt først. Og hvordan kommer man dit i disse dager?

Min ektefelle er ikke lenger tiltrukket av meg. Så vi får se hva som skjer videre. Er vel ikke det jeg heller, men er det ikke sånn det blir etter mange år da?

Noen i Oslo vest som føler det samme som meg?

Mine umiddelbare tanker er at

"Åpner meg ikke opp personlig for noen uten å kjenne de godt først."

fører til

"...vi har gode men korte samtaler på playdates etc men det blir jo med det."


Hva tenker du?
Kan det stemme, eller tar jeg helt feil her?

En del av det å bli godt kjent med noen er jo å kunne være åpen med dem?

Det er leit å høre at du opplever dette men sånn er det bare av og til med livet dessverre!!!
Uansett hva slags forhold en skal opprette /begynne/starte ,gå gjennom det trenges som vanlig at en skal åpne seg. Jeg vet at alle vet det men det er greit å minne om dette av og til :).
Å vente til at en blir bedre kjent (Når DA) ? Med mindre en tar første skritt videre.
De som våger ofte får gode opplevelser :)
Husk du er ikke alene men en trenger å strekke armen får å få/ ta imot ;)
Du er velkommen til å skrive til meg hvis du har lyst.
Ha en fin strålende dag og masse lykke til.
Hilsen en voksen mann i Oslo :)

Hvor ble det av venner?Etter min mening og erfaring..få ekte venner finners alltid og aldri forsvinner..uansett hva..Få ..ja..men de veldig få er igjen hele tiden akkurat fordi de forstår verdien av å vare der..uansett hva akkurat fordi de rommer en så stor forståelse av menneskets indre og behov ,viktighet av vennskap og å strekke en hånd..Idag hører nesten til unntak en regel..og selvom det er så smertefullt å oppleve..er det en bevis på hvem som er der uansett som eller regn….er ekte…og umistelig…Stor klem ..du er verdifull ..var din beste venn og bygg deg sterk innenfra uansett hva andre gjør..mot deg ..sett dec i selvrespekt og vit du er verdifull for deg selv og dit barn.:)