Hei!

Jeg har vært ensom i mange mange år!
For å være helt ærlig, så hadde jeg en kjempe fantastisk barndom, hadde mange venner rundt meg hele tia! var aldri alene! ensomhet virka som noe som aldri kunne ha skjedd meg!

Men så ble man voksen og ung ufør, og jeg ble mere og mere introvert!

Jeg trivdes ikke i store folkemengder noe mere! Alle folka som jeg har brukt hele barndommen med synes det er utrolig stas å være ute på byen, feste og alt det dær!
Så jeg trakk meg lik så greit unna, Sia æ ikke ville være den personen som alltid sier nei!

Det starta ganske greit! jeg møtte folk i mindre settinger! en venn her å dær! kunne dra på kino og si hade osv! noe som passa meg kjempe bra! dog de få vennene jeg hadde til overs ble fort lei av dette! og jeg endte opp helt alene!

Når det er sakt, jeg har blitt veldig vant til dette med å være alene, har ikke snakket med en ''venn'' på over 6 år! har ikke vært på besøk hos noen på like mange år! eller hatt noen på besøk!

Dog ensomheten har starta å ta sitt tak! føler lissom att livet blir ekstremt skuffende! man sover.. våkner.. spiser.. sover! det er lissom ikke noe som skjer i det heletatt! og man starter å tenke ... hva er poenget med dette? (er ikke suicidal altså! :D )

Har forsåvidt prøvd å finne folk å gjøre noe med, har vært på dating sider, har vært på møteplasser igjennom kommunen! bare for å finne noen å snakke med!

Sist jeg var på en slik plass igjennom kommunen, så ville de få meg ut i arbeid! og det ble det helt motsatte av det jeg var der for! så jeg bare forsvant!

(dating sider har egentlig ikke vært noe suksess! så fort man sier att man sliter med noe, att man er introvert, eller ufør og lignende.. så går blir jo som regel motparten skremt eller tenker att dette ikke er noe man orker!)

siste tiden så har jeg sotte her å prøvd å finne ut hva som har gjort meg til den jeg er? hvorfor har det blitt slik att jeg ikke klarer folkemengder? hvorfor har jeg blitt til en person som ikke klarer å bygge relasjoner til andre mennesker? helt ærlig, jeg føler meg som en någenlunde normal person, men uansett hvem jeg treffer på, så blir det lissom aldri klaff! Forstår lissom ikke hvordan noen på 34 kan ha ett så tomt liv!

Har blitt fortalt att for å møte folk så må man nesten bare komme sæ ut på byen! men dette er jo egentlig ikke noe jeg har noe lyst til i det heletatt! eneste jeg oppnår med dette er jo bare stress og anna tull som jeg ikke har noe lyst til!

Uansett, det ble litt mye tekst! forventer helt ærlig ikke noe svar! tror jeg bare ville skrive om hvordan livet har blitt for meg! noe jeg ville få ut av systemet tror jeg! Tror det er første gang jeg har sakt/skrevet åpent om hvordan livet egentlig er for meg! føles godt!

det er mange som deg, ikke gi opp.. jeg har/er på akkurat samme sted som deg.
du er ung og har mye og leve for du vet det bare ikke... jeg håper du finner din plass i livet for du virker som en jordnær person

gode tanker fra meg

Tja, er det noe du liker å gjøre? En eller annen hobby eller aktivitet? Går det ann å oppsøke andre som har samme interesser?

Hvordan følte du deg sist du var på en fest? Eller "ute på byen"? Selv har går jeg mer eller mindre i bunkersen straks jeg er i en sammenheng med mer enn to personer. Det blir for mye. Fest/utsted med masse snakk rundt og høy musikk - for mye å følge med på på en gang. Trives i eget (og bøkenes) selskap, så det er ikke noe problem for min del, bortsett for når folk antar at hva de liker er hva jeg liker.


PS
Det er helt i orden å la utropstegnet hvile en gang i blant.

Det er ikke slik at man absolutt må følge med på alt som skjer på et utested - tvert imot. Man følger med på det som er relevant for en selv - ikke hva andre _mener_ er relevant.