Jeg har aldri vært sælig godt likt av folk, men de skste årene har jeg virkelig fått kjenne på det.
Jeg er forresten ei 26 år gammel kvinne.
Jeg sleit med rus fra 2019-2021, i September har jeg vært rusfri i 1 år.
I starten av 2021 flyttet jeg til ei bygd hvor ingen kjente meg for å få litt ro, jeg jobbet i en periode som ekstrahjelp på den lokale butikken mens jeg frisknet til og har ellers holdt meg for meg selv.
Greia er at jeg er ensom, det virker ikke som om noen ønsker å bli kjent med meg. Jeg har prøvd å bli kjent over internett men folk ignorerer meg bare. Ingen svarer på meldingene mine, ingen svarer om jeg sier hei irl, ingen smiler til meg.
Jeg får stygge blikke hele tiden av folk i alle alder, her om dagen var det noen tennåringsgutter som tok bilder av meg. Til og med barn ser på rart på meg.
Jeg er så redd. Jeg vet ikke om det går noen alvorlige rykter om meg. Kanskje går det så alvorlige rykter at folk har advart barna sine om meg. Eller om det er noe alvorlig feil med utseende mitt aom jeg selv ikke ser. Jeg aner ikke hvorfor jeg er så hatet.
Jeg har ikke mulighet til å flytte før neste år og jeg vet ikke hvordan jeg skal overleve.

Jeg kan kjenne på det du sier, og vet absolutt hvordan det er å følge at man er hatet.
Jeg kjenner deg ikke, så har ingen grunn til å hate deg.
Og hva en du føler , vil jeg si at jeg ikke hater deg.
Vi kjenner ikke hverandre, men jeg kom over denne posten og jeg vil bare si at jeg ikke hater deg =)

Høres ut som du har møtt det som kalles bygdedyret, "vi skal se hva gæærnt du kan gjøre før vi tør bli kjent med deg" - liksom. Har opplevd det selv, og vet at dette er ikke lett.

Det du kan gjøre er å være blid og vennlig til nesten alle og enhver, bortsett fra dem som virkelig gjør deg noe vondt, da kan du sette grensen der. Lat som at det ikke går inn på deg å bli møtt med skepsis, bli en utad uangripelig god og snill person som færre og færre får seg til å være slem mot. Det er jo mye vanskeligere å være slem mot den som smiler, hjelper til, hilser vennlig, osv. Tenk over hvordan du selv ville likt å bli møtt av en innflytter og gjør den rollen.

Det er ikke noe mer vondt i folk på bygda enn i urbane strøk, det er bare et mye mer gjennomsiktig samfunn, på godt og vondt. De snakker seg imellom og en nyinnflytter er spennende egentlig, og blir nok snakket om. Du ser stygge blikk sier du, men kan det hende at de like godt er at folk lager en grimase når de er nysjerrig, altså egentlig interessert i hvem du er? Jeg har hvertfall ikke full kontroll på ansiktsuttrykket mitt når det passer minst at jeg ser morsk eller sur ut, kanskje kan det gjelde de folka også?

Og sist, men ikke minst, vær stolt av det du har fått til i livet! Du har kommet deg ut av rus og du har fått deg jobb og sannsynligvis også bolig. Det er et bra stykke innsats :-)

Har alltid lagt merke til det samme I mange år, men sikkert av andre grunner.
Jeg er en stor mann og ser kanskje skummel ut for enkelte sjeler, spesielt barn.
Noen barn er fascinert av meg, mens andre blir redde.

Det er bedre I større byer for da forsvinner man littegrann I folkemengda og alle er omtrent anonym, I småplasser kjenner alle sammen hverandre og man blir lettere en fremmed for massen.

Folk kan også på en måte sanse om man er litt enstøing eller sjenert/engstelig person, og vill automatisk bli skeptisk. Det er nesten litt sånn at man må ha venner for å få venner. Hvis man først er alene så blir det vanskelig.

Jeg bor I utlandet halve året, noe jeg sterkt vill anbefale for folk som er ung og ufør, det er også billigere en å bo I Norge, så du slipper å være så fattig hele tia.
Når jeg bor I utlandet så er det ingen problem, har masse venner, er lett å møte nye folk.

Straks jeg kommer hjem så er det som å komme til et sosialt is-øde hvor alle sammen er sosialt hemma og ikke vill ha noe med meg å gjøre. Har helt gitt opp å bli kjent med folk, bare sitter å venter på å kunne dra igjen.

Nordmenn generelt er bare ekstra kalde og vanskelige å bli kjent med.
Minn deg selv på at det ikke alltid er din feil om folk reagerer negativt på deg, folk generelt er bare litt feige, og mangler nok sosial intelligens eller omtanke til å holde tankene sine for seg selv.

Åssen går'e?

Jeg forstår din situasjon veldig godt, om at de fleste nordmenn dømmer mer raskere , er da ingen unntak.

Det jeg tror de fleste i dag , sliter mer med seg selv, så klart. Det har seg sånn at noen mennesker blir hevn gjerrige og da skal dem prøve påvirke andre til å havne i den samme møkka . Og da, synes jeg at du ikke fortjener å bære på denne usikkerheten, som kommer med det.

Det beste er bare å smile tilbake til folk, tror de fleste kunne ha trengt det .

19 år, jente
Føler deg. Føles som det er noe galt med meg, og sliter med psyken min og har traumer fra før jeg ikke klarer å jobbe med eller akseptere. Jeg snakker ikke så mye når jeg føler meg ukomfertabel og i det siste har jeg bare latt meg spise opp av mine tanker og andres blikk,væremåte mot meg. Har dårlig selvtillit fra før så nok med at jeg er min egen største fiende. Så sliten av alt, hva er det jeg har gjort eller hva er det jeg gjør som er så galt eller rart. Av og til blir jeg så sur på hvordan folk bare lever av å dytte andre ned får hva? Det har også gjort når jeg har vært ute med «venninner» fått angst og trekker meg bort bare f.eks går på «do» men hører de snakker og hvorfor jeg ikke sier noe og at jeg er så rar og stille. Jeg vet bare ikke hva jeg skal si og hvor jeg passer inn. Dette er jo selvfølig jenter som baksnakker andre også. Skjønner ikke hva som er galt med å være forskjellige og være genuin/ærlig mot hverandre now of days. Bare husk du er verdt uansett hva andre tenker om deg eller hvordan de får deg til å føle deg❤️Du er ikke hatet og blir så lei meg av hvor mye vi mennesker påvirker hverandre. Bare husk alltid vær deg selv og utford deg selv, bli kjent med deg selv, utvikl deg selv og ikke minst elsk deg selv. Fordi det vil alltid være deg og hodet ditt uansett alder.

Hei

Kunne skrevet så mye i svar her, men først og fremst har ingen noen grunn til å hate deg. Man kan ikke hate noe eller noen man ikke kjenner :)

Du er nok en fantastisk person på innsiden selv om du har hatt ditt å slite med. Men ikke gi opp, for det er alltid mange nye muligheter rundt neste sving :)

Og det at du har kommet deg ut av rusen igjen viser hvor sterk du er, du er flott som du er! :)

Jeg blir gjerne kjent med deg om du vil :)

Hilsen mann 31 fra Østfold :)