Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Har venner, men...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Har venner, men...

jan 31 2021 - 12:56
Uff, føler meg mer ensom enn jeg burde vært.
Jeg har ganske mange bekjente, venner, familie (langt borte, men med kontakt), men føler meg likevel ensom.
Jeg er den som alltid må ta initiativ for å møte noen.
Jeg er den som må invitere på noe, men som nesten aldri blir invitert selv.
Jeg er den som stiller opp for alle de andre, men som ikke spør andre når jeg trenger hjelp selv.

Skjønner ikke hvorfor det skal være sånn. Alle jeg henger med virker å ha noen veldig nære, men jeg har ingen av de. Jeg vet de hadde tenkt på meg om de fikk høre at jeg var borte, men det er ingen av de som faktisk ville tenkt på det før de fikk høre det. Ingen av de som ville sjekka hvor jeg ble av, eller om noe var galt. Ingen som tar kontakt bare for å høre hvordan jeg har det.
Skulle jeg tatt livet av meg (som jeg heldigvis ikke tenker på nå) så er det ingen av de jeg føler jeg kunne tatt farvel med (melding, brev, etc) Ingen som føles naturlig som at jeg kan snakke med for hjelp når det er noe.

Høres jo helt teit og barnslig ut, jeg er voksen i 30åra. Har først de siste årene begynt å studere da jeg bare jobbet etter vgs, og har jo egentlig ingenting å klage på. Men jeg er ensom uten å være ensom. Jeg har jo folk å snakke med, jeg treffer folk ofte (ikke daglig da, mye pga koronasituasjonen), men mangler de virkelig nære som alle andre har rundt meg.
Jeg elsker å ta vare på andre og passe på at andre har det bra, men skulle bare ønske noen faktisk spurte meg også innimellom.
Avatar

Tatt for gitt

jan 31 2021 - 18:32
Hei :)
Først og fremst vil jeg si at problemstillingen høres overhodet ikke barnslig og teit ut.
Du har et stort hjerte, og trives godt med å stille opp for andre. Jeg syns at du gjør dette for deg selv fremfor alt annet fordi det å hjelpe andre gir deg mye stas. Men mennesker et vanedyr. Vi blir rett og slett vant til tjenestene vi tar imot. Du er med andre ord tatt for gitt. Vennene dine vet at du er kanskje ikke værende en stund, men du tar kontakt igjen når du er tilgjengelig.
Det finnes dessverre ikke mange mennesker som tenker proaktivt på sosial forholdt med vennene sine. De må bli bedt om hjelp for ta handling (og de fleste av slik type mennesker står til hjelp i slikt tilfelle). Jeg var absolutt som deg, og hadde tilbød hjelp før jeg ble bedt om. Men jeg begynte å prioritere meg selv fremfor andre. Det ble stille en stund, men etterpå kunne jeg identifisere mine ekte venner bland alle de som jeg hadde vært i «kontakt» med. De som var ekte venner ringte til meg og ønsket å møtes. De som jeg ikke fikk høre fra, fjernet jeg fra min venneliste. Enkelt og greit. Hva et vitsen med å ha mange rundt seg, men likevel føle seg ensom? Den tiden som jeg hadde investert i å opprettholde falske vennskaper, begynte jeg å investere i å finne nye gode venner. Jeg sier ikke at jeg har lykkes (jeg har ikke), men det å vite om egen verdi er et viktig steg for å tiltrekke ekte venner.
En annen ting er å prate med din aller nærmest venn om at du føler deg ensom, og se hvordan hun/han vil reagere. Det kan hende at han/hun vil skjerpe seg, og stå litt nærmere deg.
Til slutt, vil jeg si at du er utrolig rå. Vær stolt av deg selv for du er verdifullt menneske med mange gode kvaliteter. Jeg skulle ønske jeg hadde en venn som deg. Jeg heier på deg! :)
Til forsiden