Når jeg sveiper på Tinder så har de aller fleste en utdanning eller en jobb ser det ut til. Noen ganger så føles det ut som at jeg er den eneste som ble til ingenting her i livet. De fleste andre jeg kjenner og de fleste andre jeg vet om har enten en utdanning eller en jobb, de aller fleste har fått til noe i hvert fall! Enten det er innen en hobby de har eller i kjærlighetslivet.

Jeg har en gitar og evnen til å skrive låter, men jeg har mistet all tro på meg selv i forhold til at jeg klarer å spille og synge, fremføre disse låtene. Jeg tviler veldig på talentet mitt, at det er tilstrekkelig bra nok! Jeg har også veldig høye ambisjoner og krav til meg selv. Er så mye praktisk som sliter meg ut. Jeg må konvertere tekstdokumenter, oppgradere Mac osv. og i det siste så har jeg vært så nedbrutt og energi-løs og ikke hadd hverken krefter eller lyst til å gjøre noe som helst med dette! Jeg har også skrevet vanvittig mye så det føles liksom så uoverkommelig å skulle gjøre noe med alt sammen, det overvelder meg!

I stedet for å utvikle meg og vokse når jeg gikk på videregående så ble jeg alvorlig psykisk syk og totalt nedbrutt på grunn av det, livet mitt raste sammen og jeg måtte legges inn. Dette var i den mest avgjørende tiden i livet mitt slik jeg ser det og alt gikk til h. Dette har ødelagt alt for meg og det føles ut som at toget har gått for min del, fordi jeg fortsatt er veldig langt nede og har ett vanvittig dårlig selvbilde og veldig liten tro på meg selv fordi jeg aldri klarte meg i skolen eller i yrkeslivet.

Det er så mye lettere å resignere, henfalle til bitterhet og sinne over at verden og samfunnet er slik det er, som jeg mener har skyld i hvorfor jeg ble så syk som jeg ble og fikk livet mitt ødelagt, slik jeg ser det. Mulig dette er helt urimelig av meg fordi jeg har egentlig ingenting å bygge mine påstander på! Jeg er så bitter og sint over at jeg ble så syk, over at jeg aldri var bra nok for skolen og yrkeslivet. Så hva gjør jeg? Jo jeg prøver å finne syndebukker! Noen å legge skylda på slik at jeg i det minste har en forklaring på hvorfor ting ble som det ble! Så jeg skal forstå hva som har skjedd! Hvis ikke forklaringen ligger der ute i samfunnet, så må forklaringen ligge inne i meg selv, men det gjør så vondt å tenke at det var jeg som var problemet, jeg som aldri var bra nok, aldri var flink nok eller sterk nok!

En av de få gangene jeg har vært i kirka under en dåp og gudstjeneste, for ett par år siden, så sang menneskene i kirka salmer og kirkeorgelet spilte! Jeg sto der med salmeboken i hendene men fikk ikke ut ett ord, blodet mitt kokte, jeg var så sint! Sint på gud som kunne gjøre alt dette mot meg, år med ensomhet, motbakke, smerte og sykdom.

Jeg har på mange måter hoppet av livet og koblet meg fra det! Resignert. Jeg ser ofte på livet med avsky og forakt og syns livet er temmelig nedverdigende! Men jeg er redd for at alt dette egentlig bare er å ikke ta ansvar for eget liv! I stedet for å kjempe videre og ta grep og gjøre noe med situasjonen jeg er i så henfaller jeg som sagt heller til bitterhet, sinne, selvforakt og selvmedlidenhet. Den voldsomme frykten jeg har i meg kan være en forklaring, jeg vet ikke. Jeg føler meg svært ofte som ett veldig svakt menneske, og det blir forklaringen for meg på at jeg har slitt så mye som jeg har gjort! Fordi jeg er svak.

Jeg sliter sånn med selvbildet og det faktum at jeg ikke har oppnådd noen ting som helst så langt i livet! Jeg sliter veldig med å akseptere disse tingene. Jeg er snart halvveis i livet og jeg kjenner på en voldsom sorg og ett voldsomt sinne i forhold til dette. Jeg er ett menneske med ambisjoner, forhåpninger og drømmer, noe jeg skulle ønske jeg ikke hadde.

Jeg har drevet med litt diverse kunst oppigjennom årene men alt dette gjorde jeg bare for meg selv fordi jeg hadde en kreativ kløe som jeg bare måtte klø! Ingenting av dette betydde noe for omgivelsene mine! Jeg skulle vell egentlig ønske at jeg ble sett mer, og at mine egenskaper som menneske ble mer verdsatt!

Omtrent alt i samfunnet handler om konkurranse slik jeg ser det. Mine egenskaper som menneske og mine talent føler jeg aldri har betydd noe fordi det som betydde noe var å gjøre det bra i denne konkurransen som var å gjøre det bra på skolen, men jeg mestret aldri skolen, fordi jeg er slik jeg er.

Darwinismen i samfunnet, det er det siste tabuet!

Jeg tror det er veldig mange som ikke ønsker å snakke om dette. Mange skygger unna ubehagelige ting/tema.

Jeg har lyst til å skrive noe klokt og intellektuelt akkurat nå, men jeg har ikke noe å komme med.

Mulig dette er depressivt å si, men jeg syns livet i grunn er triste saker. Kanskje sier dette mye om meg men jeg har aldri fikset livet noe særlig bra. Hva som kan tilskrives sykdom og hva som kan tilskrives bare meg selv, det vet jeg ikke helt! Kan jeg skilles fra sykdommen min? Jeg kommer sikkert til å ende som en bitter gammel mann, hvis jeg i det hele tatt blir gammel.

Jeg er snart halvveis i livet og har ikke oppnådd noe. Jeg syns livet mitt i bunn og grunn bare er tragisk. Jeg er svak fordi jeg er så redd. For meg er alt bare meningsløst darwinistisk kaos. Den eneste meningen er vell den vi skaper oss selv vil jeg tro.

Livet er den veien vi bygger selv for oss selv. Vi lever ikke for andre… hva andre gjør/ikke gjør har ingenting med hvert enkelt annet medmenneske og gjøre.

Om man har e fint med det så er det bra nok. Samfunnet har leget en slags mal på hva det vil si å lykkes og ikke lykkes.. men er deg opp til andre å definere det? Nei!!
Gjør deg.. ta vare på deg.. ingen andre vil gjøre det for deg! Hva man får ut av livet er hvordan man går fram og behandler den tiden vi har .. her.. hva som føles riktig og hva man ønsker og oppnå er det kun den ene alene som må trå til og gjøre etter de forutsetningene man har.::

Jeg har lært og være takknemmelig for det jeg har og det jeg har oppnådd utifra de forutsetningene jeg selv har. Jobben er min uansett om det er mer jeg ønske og oppnå i livet…

Ting ordner seg-må bare finne den veien!

Livet er den veien vi bygger selv for oss selv. Vi lever ikke for andre… hva andre gjør/ikke gjør har ingenting med hvert enkelt annet medmenneske og gjøre.

Om man har e fint med det så er det bra nok. Samfunnet har leget en slags mal på hva det vil si å lykkes og ikke lykkes.. men er deg opp til andre å definere det? Nei!!
Gjør deg.. ta vare på deg.. ingen andre vil gjøre det for deg! Hva man får ut av livet er hvordan man går fram og behandler den tiden vi har .. her.. hva som føles riktig og hva man ønsker og oppnå er det kun den ene alene som må trå til og gjøre etter de forutsetningene man har.::

Jeg har lært og være takknemmelig for det jeg har og det jeg har oppnådd utifra de forutsetningene jeg selv har. Jobben er min uansett om det er mer jeg ønske og oppnå i livet…

Ting ordner seg-må bare finne den veien!

Våknet først nå jeg, snudd døgnet (again hehe) det må jeg få snudd tilbake. Hadde det litt tungt i natt/i dag tidlig før jeg la meg, så derfor ble det en litt negativ/dyster melding. Men ser den fikk mange interresante svar og her er det mye å tenke på/filosofere over! Jeg har bare skumlest svarene så langt, men kanskje svarer jeg mere/bedre på det dere har skrevet i løpet av kvelden. :-)

Til livetførdøden: Ja overbefolkning er vell ett tabu ja.

Til Tardetsomanhardet: Ja, det å overleve psykisk er det jeg bryr meg om først og fremst jeg også.

Til Landing1: Takk for at du sier det! :-) Det setter jeg pris på å høre. Hehe, jeg håper damene setter pris på det! :-p

Sitter ensom midt på natten, helt alene i ruinene av mitt ødelagte liv, hvorfor tråkker livet sånn på meg? Hvorfor har jeg slitt sånn i så mange år? Hvorfor har jeg så mange problemer? Hvorfor har jeg så mye smerte i livet mitt? Hvorfor har jeg vært så fryktelig ensom så lenge?

Min bror er lykkelig, velfungerende, ressurssterk og frisk mens jeg er hans rake motsetning. Han ble belønnet av samfunnet for å ha de egenskapene som han har mens jeg ble straffet for ikke å ha de samme egenskapene/for å ha egenskaper som ikke er ettertraktet i dette samfunnet og fordi jeg er litt for annerledes enn hva dette samfunnet kan akseptere. Jeg var aldri ønsket her, jeg ble sett på som ett problem i stedet for som en ressurs og jeg var aldri bra nok. Jeg hører ikke hjemme i dette samfunnet, jeg hører ikke hjemme i denne verden.

Jeg har ikke oppnådd noen ting og er snart halvveis i livet. Jeg feilet i skolen, jeg feilet i yrkeslivet, jeg feilet i kjærlighetslivet, jeg feilet i vennskapet, jeg feilet i idretten og jeg feilet i kunsten. De fleste jeg kjenner og vet om har i det minste fått til noe av dette, mens jeg feilet i alt.

Med de holdningene du legger frem her, er det ikke rart at ingen vil ha noe med deg å gjøre. Vi er mange som har forsøkt å hjelpe deg her, men det virker ikke som du tar til deg rådene våre.

Les deg opp på konseptet Det liberale dilemma, før du starter en diskusjon med meg om hva virkeligheten er.

Jeg snakker ikke om noens subjektive virkelighet, men den objektive virkelighet. Klarer du ikke å skille mellom de to, er det vanskelig å ta dine innspill seriøst.

Jeg har ikke alltid vært slik jeg er i dag. Men at jeg alltid har prøvd mitt aller beste er det ingen tvil om, og det er det vell bare jeg som vet. Jeg kan ikke svare for hvorfor det aldri var bra nok. Jeg har mitt syn på dette samfunnet og dette systemet utifra det jeg selv har opplevd, andre har deres egne erfaringer og syn i forhold til det.

Hei, Musicman!

Det er et veldig rått og ærlig innlegg du har her, tusen takk for at du deler en sårbar del av deg selv <3

Husk at den standarden du ser på Tinder og andre sosiale medier bare er en fasade, og du skal ikke måle deg selv med det. Det representerer ikke flesteparten av oss, og heller ikke flesteparten av de som fremstår der. Ikke at det egentlig er noen trøst, for hva om det hadde representert majoriteten? Hvorfor måler du deg på en standard vår popkultur har satt? Du nevner Gud i ditt innlegg, og Gud har skapt deg personlig akkurat som du er, og har talt alle hårstråene på hodet ditt. Han har gitt deg personlige egenskaper som bare du har. Det er ikke meningen at du skal konkurrere med andre for å bli som dem, og det er heller ikke meningen at de skal konkurrere med deg for å vinne dine egenskaper. Vi er alle unike deler av et større puslespill, og vi trenger hverandre. Uten å gå inn på om vi trenger ondskap, for det er en helt egen diskusjon.

Men kjære Musicman, Gud hater deg ikke, og det er ikke Gud som har vært vond mot deg, det er Djevelen og all ondskapen mennesker gjør her i verden. Jeg har også opplevd mye vondt i livet, og det eneste som er helt sikkert er at det eneste som er Godt og Bra og gir Håp og Liv og Trøst, det er Jesus Kristus. Det er ingen måloppnåelser eller verdslige ting vi kan gjøre her på jorden som kan gi oss den freden og lykken, det er bare Jesus Kristus. Det er Han som bestemmer hva du er verdt, og det gjorde Han på korset da Han døde for deg <3

Jeg kan gjerne hjelpe deg med å rydde opp i ting som tekstdokumenter, oppgradering av Mac osv., som du nevner. Jeg vet ikke hvor du holder til, men hvis det er i Oslo-området, er det ikke noe problem. :)

Ordspråkene 17:17 (NB): "En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød."

Johannes 3:16 (NB): "For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Du er her ,du reflekterer,er trist og nedstemt..Ja..det er lett å bli det hvis man sammenligner sine «ulykker» med andres lykke..Hva med å prøve en smule og gi deg en smule sjanse til små gode øyeblikk i hverdagen..som kan gjøre at du får en smule håp ?Ikke lett men er det umulig?Tror ikke det..Tenk på hva du liker litt ..og gjør noe av det ,gå daglige turer på et bibliotek.sitt og les pressen der,se deg rundt og opptag små gleder?Tving deg smile til en..så få du se noen sikkert smiler tilbake?Det hjelper deg litt til en lysere dag av og til?Unskyld hvis ikke det passer..bare prøver å hjelpe..og starte et sted?Å starte sveipe på sosiale medier og sammenligne dine ulykker med andres lykke er ikke noe å anbefale..Sosiale medier er mest glans og ikke virkelighet..Livet er ikke bare oppover og lykke men oftest å falle,slå seg og lære seg å reise seg ..og se fremover så godt du kan.Var sikker du er bra nok og tro på det,var snill med deg selv og «snakk» pent til deg selv.:)Var med på heie laget på deg selv ikke på laget som plager deg med kritikk og ulykker..VAR SNILLERE MOT DEG SELV?