Vet ikke hvordan jeg skal starte dette eller hva jeg helt skal skrive, men jeg vet jeg føler et behov for å få delt dette med noen, så jeg prøver her først. Jeg er så langt nede, sliter økonomisk, studier har gått til helvete og jeg ser ingen fremtid lenger, jeg skammer meg, jeg klarer ikke å ta tak i ting, jeg prokrastinerer alt og graver meg bare dypere ned i problemer. Korona pandemien hjelper ikke heller, føler meg mer alene en jeg noen gang har gjort, jeg har venner, men føler meg fortsatt ensom. Jeg vet ikke hva jeg søker etter her heller, men måtte bare få delt følelsene mine.

"Det er ikke rart at du føler dette"!!!!! Skriver denne setningen fordi jeg vil at du skal si denne til deg selv! Ikke dra deg selv ned og akseptere at du føler det sånn. Jeg har vært der og hvis jeg ikke er snill med meg selv så kommer jeg fort i det svarte hullet.
Synes du er tøff som skriver her! Da dår du det svsry på hvitt og kan begynne å jobbe med det.
Jeg holder på med prosessen, bli med!

Hei! Så fint at du får delt tankene/følelsene dine her, det er faktisk en veldig fin måte å få det ut på!

Jeg skjønner godt at du føler det du gjør!
Vil du kanskje utdype hvorfor økonomien og studier har gått rett ned? Er det en spesiell grunn til utenom korona?

Når det gjelder ensomhet - jeg er der selv og det er virkelig ikke en god følelse å kjenne på! Det som hjelper for meg er egenpleie(ta en lang dusj med hårmaske, ansiktsmaske osv.), rydde/vaske og spraye med en digg romspray etterpå, gå en tur, se på inspirerende videoer på youtube - dette er noe som hjelper for meg, men man vet bedre selv hva som kanskje kan funke.
Du kan jo møte venner, bare at du begrenser det, ha 1-2 faste personer du vil tilbringe tid med så du slipper å føle på den tomheten <3

Min økonomi er i dass fordi jeg ikke har klart studiene mine når psyken min har hvert her nede, så kom pandemien og gjorde alt bare være, jeg prøvde å skjerpe meg og få til studiene etter sommeren, men siden jeg mista retten til stipend og klage tiden er så lang så havnet jeg langt bak på å betale leie for student hybel. Så nå har jeg mistet retten til stipend, droppet ut av studiene og har en masse gjeld. Jeg vet ikke hva jeg vil lenger og nå blir det vanskelig å studere igjen siden jeg må ta igjen studiepoeng for å få retten til stipend igjen. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal gå frem med å fortelle foreldrene mine

Det blir som å rive av et stort plaster med mye lim på. En vet at det blir ubehagelig og fort er bedre enn langsom pine. Ta sats og fortell det så fort du kan. Kanskje blir det vanskelig og negativt (jeg kjenner ikke dine foreldres reaksjonsmåte), men kanskje blir det ikke så ille som forventet eller fryktet.

Jeg vet absolutt alt om å utsette sånne ting. Det er som det er i livet og en må se virkeligheten i øynene heller enn å flykte fra trollet som kommer etter en og som blir større og større for hver gang en snur seg og ser på det. Selv om du er alene om dette, så er du ikke alene. Vi står her med deg. Lykke til med alt. :-)

Jeg har, for mange år slitet med å utsette oppgaver (både i studiene og resten av livet mitt) og som deg droppet jeg ut av universitetet. Etter noen år av jobbing i service bransjen, sa samboeren min: "hvorfor tar du ikke medisin for å håndtere ADHDen din?" Jeg viste ikke at jeg hadde ADHD (jeg trødde at jeg slitet bare fordi jeg var dumme eller latt), men psykologen sa at jeg hadde ganske alvorlig ADHD symptomer. Det er kanskje noe å tenke på. ADHD påvirker nesten alt man gjøre i livet til og med vennskap og like.

Jeg er ikke kvalifisert til å diagnostisere noen, men situasjonen din høres velkjent ut.