Lørdag kveld og nok en helg hvor jeg sitter alene og glaner i veggen. Kjenner ensomheten spiser opp livsgnisten.
Noe galt må det være med meg siden jeg ikke har noen venner i livet. Har noen som sier de er vennene mine men når det kommer til stykket så er de kun venner med meg når det gagner dem... Og ikke når jeg trenger det.
Jeg kan ringe eller sende mld og spørre om vi skal finne på noe, ta en øl, dra på tur og lignende men får til svar at de orker ikke. Så går jeg inn på Facebook og ser at de har lagt ut bilder av at dem er på hyttetur eller konsert. Så jeg skjønner at jeg tydeligvis er null verdt som venn. Og det fører til at selvtilliten snart er på minussiden.
Jeg er en mann som fyller 40 om 2 mnd og for normale mennesker så betyr det selskap, fest og moro. For min del betyr det å tilbringe dagen alene i en leilighet med tven som selskap.
Så når bursdagen min kommer er jeg førti, feit og helt ferdig....
Er alltid noen som sier at det er vel ikke så ille. Men jeg er sikker på at dem aldri har følt på den ensomheten og hvor jævlig den egentlig er :(
Så på min gravstein skal det stå: Førti, feit og ferdig(og venneløs)

Kjipt at du føler det slik. Det er så lett å skylde seg selv og mene at det er noe galt med en selv. For å si det slik, du er ikke null verdt. Jeg svarer på ditt innlegg fordi du betyr noe. Er som deg, ingen nære venner men noen bekjentskaper.
Er her for deg hvis du vil ha kontakt.

Klem