Jeg har mye på hjertet, og jeg må bare få det ut et sted.

Jeg har aldri gjort så mye ute av meg selv, og har helt siden ungdomsskolen tilbragt mye tid alene. Jeg har ikke vært på mange fester eller sosiale aktiviteter, da jeg har trivdes godt med å se en film eller serie hjemme. På grunn av dette føler jeg at mine sosiale ferdigheter er mye dårligere sammenlignet med andre, og i frykt for å drite meg ut eller si noe kleint har jeg heller holdt munn. På grunn av dette synes jeg det er vanskelig å få nye venner, noe jeg merket ekstremt da jeg begynte å studere.

Jeg har heller aldri hatt noen kjæreste eller så mye som kysset en gutt. Det har vært flere som har vist interesse derimot, og jeg har blitt bedt ut på date. Men siden jeg er så redd de skal oppdage hvor kjedelig og uinteressant jeg er, for deretter å avise meg, har jeg alltid funnet på en unnskyldning og sagt at jeg ikke kan, noe jeg angrer på i ettertid. Ensomheten begynte virkelig å stige frem når jeg flyttet inn i et kollektiv sammen med noen andre jenter. De er stadig ute på fest, og har flere gutter på besøk. Jeg har to gode venner selv, men de bor et stykke unna så jeg ser dem sjeldent. Siden jeg ikke har noen andre venner blir jeg sjeldent bedt med ut på fest.

Når jeg ser andre jenter som har type, kan jeg ikke unngå å ønske meg dette selv. Men det er alltid en stemme i bakhodet som sier "Hallo? Hvem i all verden vil være sammen med deg? Du kommer til å tilbringe resten av livet alene" og jeg ender opp med å hate meg selv enda mer. Hver gang jeg er sammen med de to vennene jeg har, begynner jeg også å lure på hvorfor i all verden de vil være venn med meg? De får jo seg lett nye venner. Jeg sitter alltid igjen med denne følelsen om at jeg ikke tilhører noe sted, at jeg aldri vil være bra nok og at jeg kommer tll å ende opp alene resten av livet. Er det noen som føler det på samme måte? Eventuelt noen som har noen råd?

Sendte deg ei melding :-)

Hei.

Kjenner meg igjen i store deler av det du skriver. Det er ikkje alltid like lett. Eg tenkte lenge at eg aldri kom til å finne nokon, eller få meg nokon nye venner. Verden der ute er skummel, og ikkje alle av oss er utrusta til å passe inn. Verden er blitt veldig.. den som roper høgast får mest oppmerksomhet.

Men det er muligheter der ute, det finnest folk som er greie. Og mest av alt, du er god nok. Det må du aldri tvile på. Eg kjenner deg ikkje. Eg aner ikkje kem du er. Men du er god nok. Aldri la nokon fortelle deg noko anna.

Eg tenke alltid at eg var den kjedelige i ei gruppe. Kvifor ville nokon kome å prate med meg? Eg var alltid den stille og rolege. Eg sa sjeldan noko uten at noko sa noko til meg fyrst. Sjå på det sånn, me er kanskje ikkje dei normale, i følge "den sosiale normen", me er dei meir unike. Eg har ingen interessante historier å fortelle som får folk til å bli sittande med meg.

Men det betyr ikkje at eg nødvendigvis er ein kjedelig person. Men eg hopper ikkje fram på bordet og roper "Hei, sjå her! Sjå på meg"
Sjølvsagt ønsker ein å finna nokon ein kan vera nær. Og dei finnest der ute. Heilt garantert. Men dei kjem ikkje gåande inn døra. For dei veit ikkje kor dei skal gå. Desverre. Og det er det som er dritskummelt. Ein må ut å leite. Men ein finner det somregel når ein venter det minst, på dei plassene ein ikkje skulle tru ein skulle finna noko

Eg føler eg datt litt av min eigen tankegang her. Eg har nok ingen fantastiske råd. Ikkje anna enn at ein kjem ikkje langt med å tvila på seg sjølv. Folk har forskjellig smak, folk liker forskjellige personligheter. Det er garantert fleir der ute som liker deg for den du er. Ikkje prøv å vær nokon andre. Å halde oppe ei maske er tungt arbeid, og slit deg ut. Du er deg, og ingen andre. Og det er godt nok. Du er god nok.

Hei, sendte deg en melding Jgds :)

Hei :) jeg vet ikke helt hvor gammel du er da ,men uansett du må
Tenke positivt om deg selv :). Hver dag når du står opp si noe positivt om deg selv foran speilet .:) Hver deg selv ,godta deg selv for akkurat den du er :) så vil andre også godta deg :) Du nevnte noe om at du har to venniner som bor et annet sted kanskje invitere de hos deg selv . Prøv å bli kjent med andre i nærheten ved å søke kontakt . Du sier at du bor i kollektiv med andre jenter :) bli bedre kjent med de og kanskje prate med de slikt dere kan finne på noe sammen i fritiden og kanskje inviter de deg ut på fest :). Du må jobbe med å være trygg på deg selv og selvtilliten er utrolig viktig :) Uansett hver sterk så finner du nok den rette også :) Ønske deg det beste :)

Kjenner meg igjen...
Hvor i landet holder du til?

Hei.
Dette er en gammel melding, så jeg vet ikke om du kommer til å se dette, men jeg vil bare si at jeg kunne virkelig kjenne meg igjen i din historie. Nesten alt det du sa kunne jeg relatere til. Jeg også har to gode venner som jeg har kjent siden jeg var liten, men som nå har sine egne liv og derfor ser dem sjeldent. De også har andre venner de henger med, mens jeg ikke har noen andre venner. De er ute og sosialiserer med andre, mens jeg har vært hjemme sett på serier, eller vært på Youtube. Hjemmet er min komfortsone og jeg er sjeldent med på sosiale aktiviter, og føler også at jeg har veldig dårlige sosiale evner og er dårlig til å finne ut av hva jeg skal si. Jeg vil også gjerne ha en kjæreste, men jeg har ingen anelse hvordan jeg skal få det til. Aldri hatt ordentlig nært forhold med en jente. Jeg er også redd for at folk vil finne ut at jeg er kjedelig og uinteressant, og har også spurt de samme spørsmålene som deg, når det gjelder vennene mine. "Hvorfor henger de med meg? Jeg er jo kjedelig, har jo aldri noe å si?". Jeg frykter også å ende opp alene for resten av livet mitt. Jeg håper i hvertfall at du finner trøst i det faktumet at du ikke er alene.