Jeg tror 2023 blir nok ett ensomt år. Jeg gruer meg til våren og sommeren, når kvinnene begynner å gå i sommerkjoler og lignende. Det må være noe galt med meg, som ikke gjør noe for å komme i kontakt med kvinner. Som ikke legger ned den innsatsen som kreves for å bli mer attraktiv for det motsatte kjønn. Jeg klarer ikke å oppsøke kvinner. Hvordan gjør man dét? Jeg er helt grønn. Jeg er halvveis i livet og er så sinnsykt uerfaren. Helt clueless i forhold til dette!

Det føles nærmest naturstridig for meg å sjekke opp en kvinne, jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, jeg vet ikke en gang hvordan man flørter! Klart jeg kan sikkert lese meg opp på dette, hvordan man sjekker opp kvinner og hvordan man flørter, men det føles helt naturstridig å gjøre det!

Jeg tviler sterkt på at jeg tåler avvisning, jeg er for skrøpelig psykisk, har for lav selvtillit og for dårlig selvbilde, og avvisninger kommer garantert hvis jeg skal prøve å komme i kontakt med kvinner. Jeg har inntrykk av at det er veldig vanskelig å finne seg en partner/kjæreste, at de aller fleste menn faktisk ikke er bra nok for kvinner, men mulig dette er en feiloppfatning jeg har.

Jeg kommer til å bli 60 år gammel før jeg er såpass på plass i meg selv og i livet, såpass sterk at jeg kan begi meg ut på søken etter å finne kjærligheten, om jeg noen gang blir sterk nok til dét! Kanskje er det bare min personlighet som er feilen?

Noe er galt med meg i hvert fall, men jeg vet ikke hva det er! Jeg er heterofil, er veldig glad i kvinner, og ønsker å få oppleve ekte kjærlighet før jeg dør! Helst i ung alder. Men jeg føler det er veldig vanskelig for meg å finne styrke i meg selv til å kunne stå i det harde dating-spillet! Kanskje jeg har en slags defekt når det kommer til romantiske relasjoner og nærhet til andre? Det føles som sagt ut som at noe er ødelagt i meg eller ikke er der over hodet, kanskje det aldri var der, kanskje jeg er født uten? Det fins ingen å snakke med om dette! Årene går og jeg forblir singel og barnløs. Jeg forblir ensom. Ligger våken i sengen min helt alene om nettene, lengtende og i savn etter noen, med kroppen full av drifter og behov jeg ikke får tilfredsstilt, i fullstendig tomhet og ensomhet. For en flott eksistens dette er, for en gave dette livet er. Fy f.

Jeg er redd, livredd for å ende opp ensom og alene, sitte der alene på ett gamlehjem uten noen rundt meg, uten barn og barnebarn. Da tror jeg heller jeg avslutter livet selv før den tid, faktisk! Jeg er syk som ung og blir garantert syk som gammel, mesteparten av livet er sykdom. Så dette livet er virkelig flott. Jeg har mye å se frem til skjønner jeg, alderdom, sykdom og smerte. Ensomhet. Ensom som ung, ensom som gammel. Hæhæhæ, fy f, så forkastelig livet er ass, livet gjør meg kvalm!

Denne livskvalitetsfrarøvende sykdommen er jeg helt overbevist om at ble utløst av alt stresset og presset jeg var under når jeg prøvde mitt aller aller beste på skolen og i yrkeslivet! Mitt aller aller beste var aldri bra nok! Jeg var aldri bra nok! Jeg ble sett på som ett problem! Her i dette «samfunnet» er menneskene problemet! Min konklusjon; jeg var aldri ønsket her! Klart dette «samfunnet» tar vare på mennesker! «Samfunnet» må bare ødelegge helsa til enkelte først, så kan det ta vare på dem!

Ja sant

Jeg klarer det ikke.

«Samfunnet» bare måtte bryte meg helt ned, og gi meg denne nedverdigende sykdommen.

Livet er nedverdigende. «Samfunnet» kunne ha benyttet seg av mine ressurser, men valgte heller å kaste meg på skraphaugen. Livet mitt er ødelagt. Ett menneskeliv er ikke særlig mye verdt under dette systemet.

Du har nok helt rett Gameover
Bare så synd jeg ikke klarer å møte kvinner
Noe er alvorlig galt med meg
Noe er fullstendig ødelagt i meg
Eller kanskje jeg bare er født slik?

du har det ikke enkelt
vår alles musicman
det er et ordtak
let ikke etter kjærligheten
kjærligheten finner deg
eller noe i den dur
så stress ikke med det
være utadvent og sosial
plutselig sier det pang
og det faller naturlig
jeg heier på deg!

Takk for fint svar aliengang72 :-)
Ja det kan vell hende at kjærligheten finner meg, men da må jeg komme meg mer ut. Dette er jo noe av sykdoms-problematikken min, men helt klart noe som kan jobbes med! Så det er vell ett lite håp der. Problemet er bare at jeg ikke stoler på kvinner, jeg håper dette kan gjøres noe med, selv om jeg ikke vet hvordan!

aliengang72: Perfekt svar og helt riktig!

Musicman. Vi har snakka sammen mange ganger. Jeg skrev med deg før jeg måtte ta pause fra sidetmedord nå i høst, og skifte nick til et mannlig et for å slippe å bli plaga. Jeg er altså en dame.
For å være helt ærlig. Jeg som kvinne mener at det aliengang72 er det man må gjøre som mann. Man får ikke ei dame i fanget.
Å begynne å date og håpe er ikke nødvendigvis veien å gå. Heller ikke å tenke at andre blir kjent på den måten.
Ja jeg vet! Jeg vet at det fins så mange datingapper og at det ser ut som tilsynelatende alle dater og finner noen via nettet. La meg fortelle deg en ting: Det er kanskje noen som finner andre via nettdating, men jeg tror det er mange som også finner noen på andre måter. Jeg tror også det er det fleste.
Grunnen til at vi har så mange datingapper er fordi noen tjener på disse.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å prøve å ikke tenke så langt, men å bare prøve å komme deg ut og møte folk og også å fokusere på helt andre ting. Å gjøre ting er viktig. Jeg tror mange her (inkludert meg) kan få litt tunnelsyn på ting, og det kan ødelegge litt. Og man blir ikke bra av å bekymre seg.

Når det er sagt: Jeg er fryktelig dårlig på både å bare slappe av og å gjøre ting, og også nettdating. Det er mange av oss. Nettet viser glanssidene. Men virkeligheten er ofte en litt annen ;)
Schlapp av, vi er mange og du er en av oss!

Husker ikke hvem du var dessverre, Sindre00, men vi hadde sikkert en fin dialog gående, håper jeg :-) Det var leit å høre at du måtte skifte nick!

Jeg tror også at andre måter enn dating-apper er bedre, for meg uansett. Jeg har som mål å være mer ute blant folk fremover, dra mer ut på byen, bare være mer synlig og tilgjengelig! Kanskje blir man kjent med noen etter hvert, jeg vet ikke, jeg tror jeg må finne meg noen andre arenaer enn byen også.

Ja. De som står bak disse dating-appene tjener jo penger på at folk faktisk ikke finner kjærligheten! Mener jeg å ha lest på nrk en gang. Kynisk spør du meg!

Jeg tror du har helt rett! :-)

Ja, nettet blir veldig endimensjonalt, eller hva jeg skal si, der får man presentert den ene siden, som regel i hvert fall tror jeg. Jeg tror det er bedre å møtes i det virkelige livet, for da får man så mange flere inntrykk av en person enn kun den «CV’n/presentasjonen» som vises på en dating app. Man kan jo selvfølgelig bli kjent med en person via å chatte også, men jeg tror det er mange inntrykk av oss som ikke kommer frem gjennom skjermen!

Sant, nettet viser glansbildet, ja ikke sant, virkeligheten er ofte annerledes

Takk for fint svar Sindre00! B-)

Det er den fysiske ensomheten som er så tung, at jeg er helt alene om nettene, helt alene i sengen min, inne i en betong-firkant liksom, bare meg og de døde veggene. Jeg lytter litt til podcast på YouTube, eller standup, det hjelper litt! Kroppen skiller ut stresshormoner, dette påvirker hvordan jeg tenker, tror jeg, jeg kjører meg ofte fast fullstendig i vonde og vanskelige tanker, da er det vanskelig å komme seg ut av det! Det er som om jeg ikke klarer å komme meg igjennom følelsene! De sitter på en måte fast i meg! Jeg kjenner denne ensomheten fysisk på kroppen, den er trykkende! I tomrommet så fylles det opp med dårlige minner fra tidligere tider, da jeg også var ensom! Jeg tror jeg kommer til å bli alvorlig fysisk syk om jeg lever slik i mange år til, noe må gjøres! Livet handler faktisk om å overleve, slik jeg ser det. Huff, jeg gruer meg til resten av denne natta, og jeg er lei av å grue meg til nettene som kommer. Men, jeg jobber med saken, selv om det for noen kan se ut som at jeg ikke gjør det, eller jeg jobber på mitt vis kan vi kanskje si.

Mange er aleine og mange slit med å sove. Husk det!
Det som hjelp er bevegelse. Ja berre det å gå hjelp.

Ja eg veit du jobbar med deg sjøl! Forstår det! Vi jobbar alle vi som skriv her på sidetmedord.

Nei det gjer ingenting om eg måtte skifte nick. Likar dette nicket og ;)

Ja, å gå hjelper. Bevegelse hjelper :-)

Jeg er lei av å ha det så vondt! Lei av å stå opp fra sengen så mange ganger før jeg klarer å sovne!

Jeg vet ikke om jeg kan leve med min historie, jeg syns den er så nedverdigende og stygg, selv om svært mange har opplevd mye verre ting! I lys av dette føler jeg meg svak. Jeg sitter med følelsen av at jeg har ødelagt mitt eget liv, men jeg har jo ikke gjort annet enn å gjøre mitt beste og være den jeg er/var! Det var bare det at å være den jeg er/var, tydeligvis var helt feil! Fordi livet mitt havarerte fullstendig, fordi jeg var slik jeg er/var! Jeg føler meg sviktet av det samfunnet jeg har levd hele mitt liv i!

Det ordner seg for snille gutter! For en løgn…

Hvordan går det med plateinnspillingen? Kommer du noen vei?

Jeg har skjekket ut pris for tid i studio, og skal skjekke ut om det er noe jeg får dekt via støtteordninger/stipend eller lignende. Blir uansett ett sted i fremtiden i såfall. Takk for at du viser interesse Frikar B-)

Jeg må bare bruke dette forumet som ventil, jeg gruer meg allerede til i natt. Jeg er så ødelagt, tviler sterkt på at jeg får meg en ny partner på grunn av at psyken min er så maltraktert. Mine drifter og behov er bare ren tortur. Ser ikke hvordan dette livet på noen som helst måte kan forsvares. Det er så nedverdigende.

På Amalie Skrams hus her i byen tilbyr de gratis innspillinger av opptil 4 låter så vidt jeg husker. Men det følger jo noen betingelser med, så det er uansett ikke aktuelt for meg.