Er det flere som nærmer dere halvveis i livet, og som opplever en økende isolering? At man av ulike grunner føler seg mer og mer fremmed fra folk.

Jeg lever i grunn i min egen lille boble, og mister mer og mer kontakten med verden utenfor. Noen ganger skremmer det meg å innse hvor jeg er, og hvor jeg er på vei.

Jeg er også utenfor jobb, noe som gir utslag på selvfølelsen, kontaktflaten, økonomien og min verdi, i følge meg selv og en stor del av samfunnet. Jeg begynner bli redd for at jeg aldri klarer å jobbe igjen. Jeg har begynt å drite i å måtte finne meg noe meningsfullt, jeg tenker mest på grei økonomi og å ikke bare sove bort livet. Men kanskje mest det sosiale. Både kontakten på og via jobb, men også den sosiale tryggheten det er i møte med nye folk. At jeg kan svare på det første som alle spør om, og slipper å stotre fram noe om at jeg ikke gjør noe. Det er ubehagelig, også fordi jeg ikke er komfortabel med hvordan jeg lever, eller hvem jeg er.
Det er en stor grunn til at jeg ikke våger møte nye folk. Å møte noen i håp om en romantisk relasjon, f.eks. via tinder, er uaktuelt. Jeg føler meg som svartepetter.

Jeg vil ut og utfolde meg selv, men jeg er heller bare stuck, og blir mer gjengrodd år for år. Jeg vet jeg har skrevet mye om jobb, men jeg tror det er ensomheten og verdiløsheten som gjør meg mest trist.

Det finnes mange folk som ikke er i jobb og som ikke opplever det som et problem. F.eks. ved å bevisst ha valgt å skille mellom jobb og sosialt liv i utgangspunktet. De deltar i frivillig arbeid og dyrker sine hobbyer. Hva med å lære litt av dem?

Jeg må også si at jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Jeg har nå vært utenfor jobb i 6 år, og jeg føler meg bare mørkere og mørkere. Jeg har alltid følt at jeg ønsket meg tilbake i jobb, men på grunn av alle plagene jeg har hatt gjennom livet så ble jeg nylig uføretrygdet. Jeg har også tenkt mye på dette med kone og barn, da jeg aldri har hatt dette heller, og spesielt nå når jeg nærmet meg 40 så var det en litt større greie med meg.

Jeg vet ikke helt om jeg har spesielt gode råd å komme med, men jeg tror kanskje jeg må prøve meg på et studie eller noe sånt. Jeg har alltid likt å jobbe med PCer og nettverk, så jeg lurer på om jeg skal prøve på noe i den retningen. Jeg har også funnet ut at jeg kan være donor til noen som sliter med å få barn, sånn at jeg kan få avstand til det der instinktet som tar så mye energi.

Jeg håper du også klarer å finne noe som fungerer for deg, for det er for jævlig at du skal sitte alene og føle deg verdiløs. Hva med å jobbe som frivillig i noen tiltak som finnes rundt deg? Det å hjelpe andre som sliter kan jo virkelig gi en god følelse på enden av dagen, også får du jo møtt folk. Og de som sliter har ikke alltid så veldig høye krav heller, sånn at du trenger ikke å ha dårlig samvittighet om du har noen dårlige dager mens du er der. Jeg tenkte tidligere at dette kunne være løsningen for meg, men siden jeg bor på landet så er det ikke så mye sånt å bruke tid på.

Du er veldig velkommen til å sende på en melding om du føler for det, men du vet jo at du ikke er alene som føler deg sånn hvert fall. Jeg tror også det finnes håp, om vi klarer å bare se løsningene for oss selv. :)

Hei, takk for svar. Ja, jeg har noen tanker om hva som kan hjelpe. Også noen konkrete ting som arbeidsforberedende tiltak. Jeg har ikke begynt der ennå, men er positiv til å få hjelp ut i arbeid, og få testet min kapasitet.
Jeg trenger tid på å øke aktivitetsnivået, så jeg ikke krasjer med en gang.
Det er kanskje noe av det jeg har følt på, at jeg prøver, forventer jeg burde klare det jeg har satt meg fore, og så går jeg i kjelleren.

Det har føltes spesielt håpløst i slike stunder, at jeg ikke klarer å gjennomføre selv små ting som er positive, og uten særlig ansvar og press. Ting som jeg har ønsket og satt i gang selv.

Jeg ser at jeg fokuserte veldig mye på jobb i det jeg skrev. Og det har vært veldig mye mitt fokus også. Jeg har dog innsett at et suksessfullt liv er mer enn hva man klarer å føre opp på CV-et. Ja, det er mye positivt å gjøre utenfor betalt arbeid. Det jeg følte sterkt/føler er at jeg har sløst bort en god porsjon av livet. Ikke bare inntekt og utdanning, men også vennskap, glede, selvfølelse, egne verdier m.m. Jeg tenker også på familie, at det kan bli for sent, og jeg er redd for at det kan bli et stort savn. Men det vil jo ikke ha noe poeng uansett om jeg ikke finner glede og mening i livet mitt nå.

Og det er det jeg savner. Jeg savner et samhold med andre, og trygge, nære relasjoner. Jeg savner trygghet i meg selv.
Muligheten for å utfolde meg selv.
Jeg savner også pensjonsgivende inntekt.
I stedet har jeg gravd meg ned og vekk.
Og til tider kan det føles som om jeg allerede har tapt og gitt opp. Og noen ganger kan jeg føle på en grunnleggende meningsløshet, at alle veier er uansett meningsløse.
Jeg har i hvert fall følt på at jeg kaster bort livet, og det har vært trist å se hvordan jeg har blitt, også mentalt.

Jeg trenger ikke nødvendigvis råd, jeg tror jeg mest ønsker å høre en resonans.
At noen har følt eller føler på noe lignende.
Håpet, styrken og motivasjonen svinger, og noen ganger tror jeg at jeg aldri kommer i havn. Men jeg håper å komme på en mer givende plass i livet, og jeg håper dere også er på vei dit.

Men du har jo ikke kastet vekk livet ditt, for du har jo fått erfaringer som ikke alle andre har. Det å være psykisk syk og hvordan man mestrer det er jo ofte en fulltidsjobb, og ofte følger det med overtid også. Og dette livet kom jo ikke med en brukermanual heller, sånn at du kan jo ikke forvente å forstå alt tidlig i livet sånn at du hele veien har en klar plan for hva du skal gjøre.

Jeg begynte å huske traumer for noen år tilbake for første gangen i mitt liv, og da følte jeg veldig mye på det at jeg kunne fått det bedre hvis jeg hadde jobbet med det tidligere. Fy fader som jeg angret på at jeg har kastet vekk nesten hele livet mitt på rus og tull, når jeg kanskje kunne hatt kone og barn i stedet. Men nå har jeg kommet meg opp på det magiske 40-tallet i alder, og er offisielt en middelaldrende mann...Jeg fikk også erfart hvordan helsevesenet er når man ber om hjelp med traumer og sånt, for det er virkelig ikke sånn at de løper på for å hjelpe deg når du har det vanskelig. Nei jeg får heller være glad for at jeg fortsatt lever, og jeg er også glad for at jeg for første gangen i mitt liv kan si at jeg vet hvem jeg er og hvorfor jeg er her... Det finnes nok barn på denne kloden, for mange av de lider, så jeg tenker at det ville blitt urettferdig av meg å få noe barn selv på dette tidspunktet.

Det var på ett punkt for mange år tilbake at jeg nådde bunnen. Jeg hadde ruset meg mye og ting skjedde sånn at jeg var fullstendig overbevist om at jeg ville dø. I denne perioden begynte jeg å jobbe for min far for å prøve å gi noe tilbake til han som takk for alt han har gjort for meg. Jeg var jo egentlig alt for syk til å jobbe, så jeg hadde ingen forutsetninger for å være spesielt god hjelp, men med tiden så begynte jeg jo å lære mer og mer sånn at jeg også fikk gjort unna utfordringene på strak arm. Dette tidsfordrivet endte opp med en fast jobb for meg, og jeg klarte å holde ut i nesten 10 år før jeg ramlet igjen på grunn av minner som kom til overflaten. Dette er den viktigste kunnskapen jeg har fått gjennom livet, for jeg lærte at jeg trenger ikke å være permanent ødelagt selv om jeg har det vondt. Jeg har verdi jeg også, og jeg klarer faktisk å gjøre nyttige oppgaver som andre kan dra nytte av, og det er ingen liten ting egentlig. Så selv om jeg hadde en dissosiativ lidelse, sosial angst og PTSD som herjet med meg hver eneste dag, så mestret jeg det. Det var ikke alltid like enkelt med mareritt og søvnløshet om nettene, og problemer med å gå ut døra på morgenen, men etter hvert så ble det bare lettere og lettere helt til det nesten var uaktuelt å sitte hjemme til slutt...

Hvis jeg mestret det der, så tror jeg du også kan mestre det. Du må ha i bakhodet at dette er noe som må læres inn på ny, og det er skikkelig vanskelig å omstille seg. Ekstra vanskelig er det jo når man har en arbeidsgiver som har høye forvetninger sånn at man ikke riktig får tatt den tiden det trenger heller, og kanskje får kritikk for at man ikke gjør bra nok jobb. Bare husk at det tar tid, og det er IKKE noe nederlag om du ikke mestrer det helt i starten...dette er en prosess som tar tid, og du har all rett til å snuble litt sånn at du kanskje trenger flere forsøk.

Det er uansett godt å høre at du tenker fremover og er løsningsorientert, og jeg er helt sikker på at hvis du klarer dette så vil livet ditt bedre seg veldig mye. Sosial omgang, bedre økonomi, og ikke minst mye bedre selvtillit! Dette er jo noen av de tingene du vil få underveis, så det er verdt å kjempe for uansett hvor skremmende det er.