I en alder av internett, så er vi mer og mer tilgjengelig for verden.

Jeg har vokst opp med internett som sikkert mange av dere andre - i en tidlig alder så drømte jeg meg bort i spill der jeg følte jeg fikk "venner". Uansett, vil ikke starte en hel monolog om dette.

Men det jeg merker fra tidlig ung alder er at de fleste internett venner forsvinner. Mens når du blir eldre så er det vell en tendens om du får gode vennskap at det holder seg rundt.

Til en viss grad angrer jeg at jeg brukte så mye tid på spill når jeg var yngre fordi du sitter ikke igjen med så mange, tar lærdom fra sine valg uansett tenker jeg. Nå har jeg en del venner som er spredd rundt, en del av dem er fra Tyskland/Nederland som eksempel. (Har noen i Norge også da)

Men det å lage nettverk rundt der jeg bor er noe jeg føler ikke appellerer så mye til meg, så jeg flyttet til en ny by for to år siden, og har ikke gjort noen store tak for å skape nettverk. Kanskje jeg burde, kanskje alt dette er en mangel av realisme? Jeg føler til en viss grad at Norge er for kjent, men det en argumentasjon som ofte kommer fra folk som vil rømme landet.

F.eks så går denne "internasjonliserings fetishen" ut på at jeg nesten skal bli selvstendig nok økonomisk sånn at jeg kan reise rundt og møte "vennene" mine når jeg vil, er nesten det samme når det kommer til kjærlighetslivet. Grunnen til at jeg tar dette opp er bare egentlig litt interessert i andre meninger/synspunkt om dette temaet.

Til en viss grad tror jeg at jeg forstå psykologien bak dette for min del, men på en annen måte gjør jeg det ikke. Noen innspill eller lignende følelser/historier?

Det er mange mennesker som lever slik du beskriver, uten at de dermed har behov for å gjøre det til en fetisj. Så jeg tror du må lete i deg selv for å finne psykologien bak akkurat dét.

Det vil jeg tro. Kanskje jeg bare føler det ekstra mye nå med tanke på situasjonen i verden generelt, men syns fortsatt det er litt rart, for min egen del.

Det kommer vell ned på vane i forhold til hvor du er vant med å møte folk. På en måte så foretrekker, eller så syns jeg det bare er lettere å møte likesinnede på internett. Jeg ser ikke på det som et mega stort problem, men i perioder merker en kanskje at det hadde vært fint å hatt et litt nærmere nettverk på generell basis - Og da kan en lett si: "Gå ut å lag deg et nettverk da!". Og jeg vurderer å gjøre det :)

Kan relatere. Får ikke til å lage meg nettverk i virkeligheten, aldri fått det til. Internett er lettere. Kan likevel ikke skryte på meg at jeg får det noe bedre til over nett. Har hatt et par internettvennskap opp gjennom årene, ingen av dem har vart av forskjellige grunner. I perioder tenker jeg at jeg ønsker å ha venner, og noen ganger har det ønsket drevet meg til å prøve. Jeg har fått bekjente, vært sosial, til og med fått venner noen ganger. Men av en eller annen grunn sier det alltid stopp til slutt, og jeg finner ut at jeg liker meg best alene. Så har jeg ingen venner i lange perioder til tanken om at et nettverk ikke ville vært så dumt kommer tilbake igjen. Er som om jeg ikke klarer å bestemme meg for det ene eller det andre. Vet at en ikke trenger å bestemme seg, at de fleste klarer å gjøre begge deler, men har prøvd å finne en balanse og det fønker ikke. Så da blir det en evig runddans. Alene. Ikke alene. Alene. Rinse and repeat.

Ønsker også å bli selvstendig nok økonomisk til å reise mye rundt, være i konstant bevegelse. Har vært planen min i mange år. Vet ikke hvorfor jeg vil det, har ingen venner jeg ønsker å besøke. Vil bare være i bevegelse. Har tenkt mye på hva som driver meg fra et rent psykologisk perspektiv, men blir ikke noe klokere. Ble en gang fortalt at jeg må passe på at jeg løper til noe, ikke fra noe. Kanskje er det noe i det, men det har jeg ikke kommet langt nok til å bry meg om enda.

Du nevner at det kanskje kan være et snev av mangel på realisme i det hele, det er noe jeg har hørt mye opp igjennom fra de rundt. Om det stemmer vet jeg ikke, hva annet kan en da gjøre enn å "fuck around and find out"? Er hvertfall slik jeg tenker.

Vært inaktiv en god stund så tok jeg en titt på tidligere poster som jeg har lagt - så i fare for at du ikke ser dette så skriver jeg en liten respons.

Jeg liker godt dine refleksjoner rundt dette, spesielt det med hva som driver oss.

Det e å holde folk rundt seg uten at de forsvinner er ofte en egoisme ting har jeg merket - og ikke på en dårlig måte nødvendigvis, men når vi blir eldre så får folk mer ansvar og tiden forsvinner på hva som prioriteres. Det er kanskje derfor en også kan argumentere at det å få noen venner på internett er enklere, en har større mulighet for å luke ut folk med felles interesse og da øker jo sjansen for bedre relasjoner, spesielt hvor en ligger an geografisk.

Du sier jo at det sies til slutt stopp for din del, ofte merker jeg at en må minne venner på at du er der over en lengre periode, det er da en bygger litt sterkere bånd, men om det ikke er gjensidig så funker ikke dette, så det kan jo være du har vært litt uheldig på den fronten med å møte folk som det fungerer på og har felles interesse/ god flyt i samtaler. Men at du trives i eget selskap er jo en veldig fin egenskap.

Setter pris på refleksjonene dine og at du deler, fint å se noen kjenner seg igjen!

#FuckAroundAndFindOut