Jeg føler meg ensom.
Vet ikke helt hvordan jeg skal skrive, men jeg er en 24 år gammel mann som studerer. Jeg har slitt med å snakke med andre og klarer ikke helt å føre en samtale. Jeg har ikke blitt diagnitisert med noe, men føler selv at jeg har kommunikasjonsvansker. Jeg er ganske sjenert som menneske og blir rask nervøs og begynner å stamme når jeg prater med andre.
Jeg begynner å bli gammel og er redd jeg vil dø ensom og alene. Jeg har aldri vært i et kjæreste forhold før og gjør meg deprimerende å tenke at jeg vil forbli alene, om jeg ikke søker hjelp. Jeg har tenkt å søke hjelp hos lege eller psykiater eller noe lignende, men har utsatt det av en eller annen grunn. Jeg tenker også at det er dyrt og jeg har ikke jobb foreløpig (Noe jeg jobber med. Holder på å søke etter jobb nå for tiden) Studiet tar også litt av tiden, og på grunn av depresjon tror jeg, blir jeg ganske ofte utmattet hele tiden. Jeg får liksom ikke lyst til å gjøre noe, og blir demotivert av alt, til og med ting jeg likte å gjøre før.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil her, kanskje for å få ut litt av det som har sittet inne hos meg i lang stund nå.
Har noen opplevd/opplever noe lignende, og hva har dere tenkt å gjøre for å komme dere ut av ensomheten? Jeg har lyst å bli med på ulike sosiale arenaer, men kjenner at jeg får sosial angst når jeg tenker på å bli med på noe, og jeg kjenner ingen.
Ble litt usammengende dette her, men litt godt å få noe ut.

Hvertfall hvis du studerer på et offentlig studiested så skal det være en velferdstjeneste der, deriblant psykolog, antakelig gratis hvis det er slik det var før.

Jeg har selv slitt veldig med sosiale vansker, men ikke i den graden, og derfor skal jeg la være å skrive at jeg forstår, men heller skrive at jeg virkelig håper og tror du kan overkomme det, men at det kan være en lang og vanskelig kamp. Hvis du ønsker å bli med på noe, så kan du sende en melding til meg, for jeg driver på med et nytt prosjekt for tiden, men det kan hende at det også blir for mye for deg, så derfor så kan du også bare skrive til meg som en vanlig venn på nett, hvis du vil, men jeg skjønner det hvis du ikke vil.

Jeg er selv på din alder, og kommuniserer sjeldent med folk på min egen alder i virkeligheten, siden jeg også har noen sosiale sperrer.

-Med vennlig hilsen: Vetle