Slik som mange andre på forumet, er jeg ikke helt sikker på hvor jeg skal begynne.
Jeg tror nedskrivingen min handler mer om å kunne tømme meg enn det er et forsøk på å finne venner. Lets begin! Jeg er en jente på 21 år og har nå bodd i utlandet (Toronto) i snart 5 år etter å ha bodd i Oslo/Akershus mesteparten av livet mitt. De første årene var greie og jeg fokuserte mye på skole og hadde et greit nettverk med venner og kjente. Etter tre år og da jeg møtte min nåværende kjærste forandret livet mitt seg rundt på hodet.
Jeg fikk en jobb som jeg absolutt elsker og som lar meg uttrykke politiske meninger og som også er utrolig sosialt. Så ville kjærsten åpne sin egen promotør bedrift, noe som gikk greit i begynnelsen.
Han ble slukt av den verden bedriften finner seg i, og alle våre penger gikk til å bedre bedriften. Jeg har ikke beholdt en krone fra lønningen jeg får og føler jeg ikke har noe kontroll over min egen økonomi. Om jeg slutter å investere i bedriften kommer vi til å gå konkurs og vi må flytte. I tillegg mistet kjærsten min jobben sin, så nå er bedriften alt han har. Selvom jeg er veldig sosial og er rundt mennesker veldig ofte (inkludert med kjærsten) føler jeg meg mer ensom enn jeg noen gang har vært. Jeg nyter ikke bedriften lenger og tanken på å drive på med det i lenger tid gjør meg deprimert. Når jeg tar dette opp med kjærsten, klarer han å rasjonere at jeg faktisk har det fint, at jeg er en eier av et firma, at jeg har et fint hus å bo i, bra jobb og ting å være glad for.. Og såklart jeg har ting å være glad for, men dette gjør meg ikke mindre ensom. Når jeg tar opp at jeg har hjemmelengsel så sier han at det ikke er Norge jeg savner, men tiden og minnene jeg hadde iimens jeg var der (som han mener kommer av alder) , og om jeg hadde flyttet tilbake hadde det blitt vanskelig og ikke lett å venne seg til den norske befolkningen.
Uansett om dette er riktig eller ikke, klarer jeg ikke å skyve tanken på å flytte hjem - bort. Jeg drømmer om menneskene, maten, språket, gamle venner, familie og kulturen som jeg vokste opp med.

Til slutt vil jeg da spørre om det er noen som føler seg ensom selvom man er rundt flere venner/bekjente? Og er det flere der ute som har vært/er i utlandet med samme tanker?
Håper virkelig på svar, it would make my day :)

Du beskriver alt så bra og du ser så klart.
Mine tanker når jeg leser,er at du føler deg ensom fordi du blir overkjørt av kjæresten din. Din mening blir ikke hørt og du blir ikke sett av ham når det gjelder økonomi og din hjemlengsel. Muligens føler du deg brukt og mister derfor den indre gleden? Selv har jeg bodd i utlandet (i Sveits) i 12 år. Jeg fant etterhvert ut at jeg aldri kunne bli "sveitser" selv om vi ikke er så ulike som folkeslag. Derfor reiste jeg tilbake til Norge og følte det veldig naturlig. Samtidig fikk jeg mer perspektiv på Norge og det å være norsk etter å ha bodd borte så lenge. På godt og "vondt" :)

Hei,

jeg har ingen av dine erfaringer, men om jeg var deg så hadde jeg dratt dit drømmene mine tok meg. Bare en ferie tilbake til Norge på noen uker kan være nok til å fornye energien. Og ikke minst hadde jeg tatt opp situasjonen med min mor/far for å få råd. Om du føler deg ensom i hans nærvær så elsker du han kanskje ikke lenger (?) å kanskje du heller ikke elsker Toronto lenger (?) Du vokste ikke opp der, men du har spandert 5 år av livet ditt, vi forandrer oss med årene. Og det er greit å forandre seg.

Da jeg var tenåring elsket jeg å pynte meg og sminke meg og kle meg etter nyeste moten. Nå i dag kan jeg ikke fordra det. Nå etterlater jeg til og med mascaraen når jeg bare skal til butikken. Tanken på å pynte meg og sminke meg i 45 min foran speilet før en date er bare slitsom.Tanken på å bry meg så mye om hvordan jeg ser ut for at andre skal synes at jeg er pen orker jeg ikke lenger. Nå bor jeg et sted hvor folk baksnakker og prater om alle og jeg kommer fra en familie hvor vi har lært å gjøre et godt inntrykk utseendemessig, men jeg sprader ut i "normale klær" jeans og bobblejakke, couldn't care less.

Alt i alt. Du må være deg. Og gjøre de tingene som gjør deg glad. Prat med kjæresten og forstår han ikke så får det bare være. Du skal leve med deg resten av livet og på den lange veien frem mot stillheten kommer det til å dukke opp drømmer du bare må oppleve. Ellers vil du ikke føle deg hel.


Ønsker deg gode tider fremover og sender en klem :)