Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensomhetens forklaring?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensomhetens forklaring?

april 21 2010 - 04:54
Hei..
Er helt ny her inne, men besitter meg mye med temaet ensomhet..
Jeg er ensom, har aldri hatt mange venner, er 24 år og vet ikke hvorfor??
Jeg har hørt og vet at jeg er attraktiv, har mange forhold bak meg og dette er ikke noe problem. Men jeg har ikke noen kompiser igjen, kun en toppen...
Jeg er ikke redd for å være alene bestandig, men jeg ser at jeg er veldig glad i dame(r) for å få bekreftet mitt behov for at jeg duger og aldri er alene..
Jeg bare synes det er tungt å ikke ha et sosialt nettverk og lurer egentlig på hva dette skyldes? Er det meg? hvorfor er jeg upopulær (men likevel attraktiv nok hos damer?)
Jeg skjønner ikke helt meningen med dette, har jeg bare en lav sosial IQ ? noe jeg har mistenkt bestandig fordi jeg er kanskje litt spesiell i forhold til mange andre..
Jeg bare kjenner at jeg sliter, jeg er student og har et konstant behov for dame slik at jeg har ett sosialt nettverk..
Er det riktig at jeg er sammen med en dame fordi jeg savner noen og er ensom? hva hvis jeg egentlig søker etter noen andre men tar det jeg ser fordi jeg er ensom?

Avatar

Re: Ensomhetens forklaring?

april 22 2010 - 00:59
Det har kanskje noe å gjøre med at du fyller tomrommet med damer? Jeg f.eks har verken venner eller gutter. Har ingen som vil ha meg.. så vær glad du har det i det minste =) Men jeg fyller tomrommet mitt med masse klær.. selv om det aldri hjelper.. men noen ganger er det kanskje ikke våres feil at vi er ensomme. Kanskje det bare kommer slike valg i livet man må ta.. og når man tar noen valg så havner man på en vei man må takle helt alene.. jeg skulle ønske jeg hadde noen. Har ingen familie. vennene mine? vel har aldri hatt noen og har ingen.. er incest offer samtidig som voldtektsoffer...
Avatar

Re: Ensomhetens forklaring?

april 23 2010 - 05:44
Det har kanskje noe å gjøre med at du fyller tomrommet med damer? Jeg f.eks har verken venner eller gutter. Har ingen som vil ha meg.. så vær glad du har det i det minste =) Men jeg fyller tomrommet mitt med masse klær.. selv om det aldri hjelper.. men noen ganger er det kanskje ikke våres feil at vi er ensomme. Kanskje det bare kommer slike valg i livet man må ta.. og når man tar noen valg så havner man på en vei man må takle helt alene.. jeg skulle ønske jeg hadde noen. Har ingen familie. vennene mine? vel har aldri hatt noen og har ingen.. er incest offer samtidig som voldtektsoffer...

Bra svar der.. Ja jeg er veldig glad for det jeg har. Må bare presisere at jeg ikke er så frampå med damer som det kanskje hørtes ut som. Poenget var vell at jeg er sammen med noen for å bekjempe ensomheten og har lett en evne til å bli smigret når andre tilfeldige damer liker meg. Uansett jeg er veldig enig i at noe ligger i at man kanskje bare havner i en slik situasjon av mer eller mindre tilfeldigheter. Historien din hørtes forferdelig ut, jeg kan aldri forstå hvordan det har vært/er for deg.. Men du skal ha at du virkelig står imot dette, det å være alene, det å ha en psykisk baggasje.. Det er noe du kan være stolt over..Jeg bruker bestandig å tenke at mennesker med veldig mange venner og et aktivt liv er mennesker som er redd for ensomheten, å være redd for ensomheten er å være redd for døden.. Det er dog viktig å vite at man trenger mennesker og man trenger noen rundt seg, men ikke for enhver pris vil jeg tro?.. Greier du å stole på mennesker med tanke på din bakgrunn?
Avatar

Re: Ensomhetens forklaring?

april 25 2010 - 00:52
Kan tenke meg at man også føler seg med mange rundt seg.. Vel jeg stoler lett folk på uansett hva /= Lar meg selv bli brukt fordi jeg er redd jeg blir alene. Men uansett hva jeg gjør så forblir jeg alene. Innimellom lurer jeg både meg selv og menneskene rundt meg ved å si at jeg faktisk har et liv.. liv utenom å jobbe dagen lang med skole osv. Men det er ikke sant. Har faktisk intet annet i livet akkurat nå enn skole arbeid. Blir mentalt helt gal. Blir redd hver gang det kommer slike dager der man egentlig skal være med masse venner og bekjente. 17 mai, bursdagen min, nyttår osv.. jeg er alltid den som sitter igjen alene. Får verken mange sms på nyttår. Faktisk ingen.. kanskje en eller to? Pleier å sende til alle jeg har nret til. Prøver å forstørre kretsen rundt meg. Men går aldri.. umulig faktisk.. virker som folk er redd for meg? eller vet ikke.. opplevd bare så mye. Jeg prøver også å tenke slik du gjør. Men vet ikke hvorfor mennesket skal føle seg slik? Selv om mennesket har alt så kan ensomheten snike seg på. Det var en veldig kort periode jeg hadde alt. Alt jeg kunne ønske meg.. Men likevel følte jeg meg utrolig ensom innimellom. Men litt støtte fra "venner" fikset litt. Men jeg vet innerst inne. At jeg egentlig aldri kommer til å finne noen som kommer til å følge meg hele veien. Derfor bare gråter jeg hele tiden. Legger ett falskt smil på munnen når jeg møter på andre.. og begraver meg selv i bøker og slikt for å ikke virke helt ensom...
Avatar

Re: Ensomhetens forklaring?

april 25 2010 - 09:50
Det viktigste for meg i min ensomhet har vært å innse at det kun er jeg som kan gjøre noe med det. Jeg er fortsatt like ensom, men jeg har sluttet å forvente at noen andre skal dra meg ut av det. Etter 40 år har jeg innsett at det aldri kommer til å skje. Men det er merkelig nok en slags god følelse å vite at det er jeg som må dra lasset. Når jeg ikke går og venter på sms-er på nyttårsaften o.l. så plager det meg også mindre. Det er også godt å innse at jeg er ikke så "likandes" som mange andre. For det betyr at det er helt naturlig at det er vanskeligere for meg å få venner enn for andre. Da slipper jeg å sammenligne meg med de "vellykkede", for det er som å sammenligne epler og bananer. Jeg er meg. Mens noen kan får venner hvor som helst og når som helst, så må jeg prøve tusen før jeg finner en. Selv om det selvsagt fortsatt er like fornedrende, ødeleggende og vondt å bli avvist gang på gang, så virker det faktisk ikke så meningsløst, for jeg vet at for hver gang jeg prøver så er det en ny mulighet. Men har vært nyttig for meg å kaste gamle venner som ikke bryr seg på båten. De har jeg absolutt ingen glede av. Ja, dette var bare noen tanker. Og mest skrevet til meg selv, egentlig :-)
Til forsiden