Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Ensomhetens bekjennelser, eller noe sånt...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Ensomhetens bekjennelser, eller noe sånt...

mai 20 2020 - 21:40
Oppdaget dette formumet først i dag, men tenker jeg kan prøve å få noe ned "på pappiret" om min situasjon.

Det er helt sikkert mye som kunne vært sagt om min mentale helse, men ikke klarer jeg å sette ord på det selv, og andre virker helt uintressert i å hjelpe meg med det. Jeg er helt sikkert ikke den eneste som opplever at folk mener man bare skal "ta seg sammen" så lenge man ikke har selvmordstanker. Skulle tro folk vil hjelpe når man er på kanten til å si man har selvmordstanker bare for å få hjelp, but I digress...

Helt siden jeg sluttet på vidregående for ca 8 år siden har jeg vært ensom. Jeg har egentlig alltid slitt med å få meg venner, og spesielt og holde på de, men jeg klarte alltids å få ett tettere forhold til en eller to personer mens jeg gikk på skolen.
Ting begynte deffinitivt å forværre seg når jeg begynte som lærling. Jeg klarer helt fint å skaffe bekjentskaper, men får aldri noe som kan kalles en venn på noe nivå. Så det hele har endt med at jeg har ikke venner, bare kolegaer. Ikke noe uten for jobb og ikke noe på fritiden.
Det ble heller ikke noe bedre da jeg prøvde meg på å studere, ingen tette bånd og ingen kontakt med noen fra den tiden siden den gang heller. Om noen tar kontakt er det bare fordi det er noe de trenger.
Jeg har alltid prøvd å få kontakt med folk gjennom ulike fridtidsaktiviteter slik som speideren, studentsamfunn og andre "samfunn". De ser ofte på meg som en ressurs, og jeg får ofte tillits eller lederfunksjoner, men igjen ingen kontakt utenom. Noe som ofte har gjort at jeg føler meg missbrukt. Det er også noe som har gjort at tanker som "er jeg for smart" eller "er jeg for voksen" har surret gjennom hodet selv om jeg vet at det er slikt man ikke skal tenke.
Og er jeg lenge nok med i disse samfunnene virker det ofte som at de vil bli kvitt meg eller bare begynner å overse meg. "Glemmer" å gi meg beskjeder, overkjører meg osv.

Når jeg først kommer i prat med noen så varer dette stort sett ikke lenge. Kommunikkasjonen blir ganske raskt enveis samme hvor mye jeg prøver å skape optimale forrhold for videre prat. Og selv om jeg lykkes så går det ikke lang tid før responsene deres blir "monotone" eller uteblir helt.

Jeg vil påstå at det mest desperate jeg noen gang har vært var for ca 7 år siden. Da begynte jeg å komme i prat med ei jente som etter hvert viste seg å være enda mer desperat en meg etter mennesklig kontakt. Vi datet i en par måneder, men jeg skjønte at hun var verken bra for meg eller henne selv. Det hjalp heller ikke at jeg måtte fungere som psykolog for henne bare for å kunne gjøre det slutt med henne. I folk flests øyne var hun ret og slett gal! Med andre ord jeg var glad for å bli kvitt henne, men hun er også den eneste jenten jeg noen sinne har vært nær. Noe som ikke akkurat gir meg noen gode erfaringer å spille på når det er snakk om det motsatte kjønn.
Jeg føler ofte på ett ekstra sterkt behov for å kunne oppnå kontakt med det motsatte kjønn. Både til vennskap, kommunikasjon og mer mennesklig kontakt en det man kan oppnå med for eksempel foreldre. Men det virker umulig å oppnå. Jeg kan komme i kontakt med de, og selv om jeg snakker med de på akkurat samme måte som jeg ville gjort med hvem som hels annen ender det stort sett med ghosting. De virker ikke intressert i å føre en normal samtale, og de sier de heller takk for seg.

Trangen etter noen å snakke med og sosialisere seg med har kansje aldri vært sterkere en den er nå, og jeg kjenner mer en noen gang på det jeg bare kan beskrive som ensomhet og/eller depresjon. Jeg kan selvføgelig kontakte famile, men de kan ikke dekke behovet.

Det kan forsåvidt også nevnes at jeg klarer helt fint å komme i kontakt med mer voksne mennesker, men nå er det ikke akkurat de jeg vil/kan/burde sosialisere meg med.

Jeg kunne helt sikkert skrevet i timevis her inne, og jeg vet det jeg har skrevet er ganske rotete... men når hodet jobber raskere en man greier å forklare seg er det ikke alltid like lett. Og begynner jeg å prøve å rydde blir jeg heller andri ferdig.
Jeg vet heller ikke hva jeg ønsker å oppnå ved å skrive dette, men forhåpentlig vis kan det kansje lede til noe...
Avatar

Re: Ensomhetens bekjennelser, eller noe sånt...

mai 20 2020 - 23:05
Det er mye i det du skriver som sammenfaller med ADHD.

Har du sjekket deg for det?
Avatar

Re: Ensomhetens bekjennelser, eller noe sånt...

mai 20 2020 - 23:17
Det har blitt utelukket noen ganger. Når det gjelder "men når hodet jobber raskere en man greier å forklare seg" så har det å gjøre med dysleksi.
Avatar

Re: Ensomhetens bekjennelser, eller noe sånt...

mai 20 2020 - 23:30
Ok.

Det jeg tenkte på i den forbindelse er at du sa det er vanskelig å holde på relasjoner.
At du aldri blir ferdig med å rydde .

Vet ikke, men tenkte at det med p begynne med noe, men ikke fullføre kanskje gjelder flere ting?

Det du sier om å forsøke å tilrettelegge for samtale på alle måter kan tyde på at det er mulighet for at det er en annerledes forståelse av folk og situasjoner.

Men, du vet nok best og kjenner deg selv og dine erfaringer langt bedre enn meg
Avatar

Re: Ensomhetens bekjennelser, eller noe sånt...

mai 21 2020 - 15:14
Vell... det jeg skrev om å rydde gjalt teksten, i det virkelige liv så kan jeg få rydda leiligheten på under en time.
Greier stort sett å fullføre ting jeg starter på også, så sant det ikke er noe som kommer i veien.
At jeg forstår folk og situasjoner på en annen måte en folk flest kan helt sikkert stemme, men jeg har absolutt ingen grunnlag for å si om det stemmer eller ikke.
Avatar

Hei

juli 4 2020 - 05:01
Helt ny her, og ville bare skrive et svar. :) Lurer på om folk føler at de må komme med løsninger i kommentarfeltet, men noen ganger vil man kanskje bare finne noen å dele med. Hva tenker du?

Kjenner meg igjen i din trang til å få ekte venner eller kjæreste, og hvor vrient det er selv når man får møtt andre mennesker. Kanskje er det av og til trangen i seg selv som bidrar til problemet. Har hatt mange samtaler med nye folk hvor jeg blir frustrert over å ikke komme «videre» eller nærmere fort nok. Kanskje merker den andre personen det.

Hvordan går det nå som Norge har vært stengt en stund?
Til forsiden